Svenskeinnvandringen til Skotfoss før og etter 1900
Av Liv Randi Aune, Liv Marie Skilbred Pettersen og Ragnhild Steinhaug Nordbø , Skotfoss historielag.
Folketellingene viser at i 1891, under starten på anlegget ved Skotfos Bruk, var det 131svensker i Solum, ikke alle var med på anlegget av fabrikken, det var også noen håndverkere og landarbeidere i bygda. Så starter fabrikken opp i 1893, og i 1900 ser vi av folketellingen at antallet svensker i Solum var steget til 370! Dette utgjorde faktisk 20% av stedets befolkning!. I 1910 var antallet svensker sunket til 233 for så å synke videre til 183 i 1920. Dette skyldes flere forhold, en del svensker hadde etterhvert søkt og fått norsk statsborgerskap. Og ikke minst var det etter 1905 blitt bedre tider i Sverige, så noen av svenskene reiste etterhvert tilbake til hjemlandet. Hovedtyngden av svenskene som kom til Skotfoss var fra Värmland, Dalsland, Bohuslän og Vestergötland.
Carl Johan Hedlund fra Falun i Sverige kom også til Norge fordi han var svartelistet p.g.a. fagforeningsvirksomhet. Det var i 1903 på papirfabrikken i Kvärnsveden i Borlänge. På Skotfos Bruk fikk han jobb som rullepakker, og etter hvert kom kona, Margaretha og sønnen Martin som var 2 år, etter til Norge. Leilighet fikk de i Barakke 10 eller 10’ern som den ble kalt, og barneflokken vokste raskt. Margaretha syntes stundom hun var langt hjemmefra og lengtet nok litt tilbake. Om reisen til Skotfoss sa hun at det kunne like gjerne vært til Amerika! Hun fortalte gang på gang hvor vakkert det var i hjemtraktene i Läksan ved Siljansjöen med de fine bjørketrærne rundt. Der var det mye vakrere enn i Norge! Margaretha og Carl Johan bodde i Barakke 10 til han døde i 1951, - da måtte hun flytte til Barakke 16. Enker fikk ikke sitte med leilighet! Margaretha ble 98 år og bodde de siste årene av livet sitt hos datteren Elvira og svigersønnen Bjarne.
Det er grunn til å tro at svenskene som giftet seg i Norge, ganske fort la om språket, med få unntak Enkelte av de hjemmeværende husmødrene beholdt mye av det svenske språket resten av livet. Men i det store og hele var få “svorske” ord i bruk på Skotfoss. Også etternavnene viser dette og de av innvandrernes etternavn som sluttet på son ble raskt fornorsket til sen. Ser en på navn de etterhvert satte på hustomtene sine, ser en at det ofte er gårds eller stedsnavn fra hjemtraktene i Sverige, f.eks.Ådalen og Nybacka ble til Nybakke. Svenske mattradisjoner ble holdt ved like forteller Gerd Barlaug, 2.generasjons svenske. Det var rotmos, kjöttbullar og svenskekaka eller “Limpa”, som den også ble kalt.
Artikkelen er redigert av redaksjonen.