Det gikk et tog med barn - mitt første nordenmøte
Året var 1945. Det var fred i Norge. Nazistene var tatt til fange. Vi trengte ikke lenger legitimasjonskort for å gå på skolen eller butikken. Naboens sønn gikk i uniform, og det ble sagt at vi skulle begynne på den ordentlige skolen vår etter ferien. Første klasse hadde vi gått på skole i ungdomshuset, på loftet på et barnehjem og hjemme hos hverandre. I mai hadde vi sett kronprinsen kjøre i åpen bil opp Karl Johans gate, og resten av kongefamilien ankomme Honørbrygga.
Men så en dag skjedde det noe spennende. Mor og far fortalte at jeg skulle reise på ferie alene til København. Det var Dansk og Norsk Transportarbeiderforening som var blitt enige om at norske barn skulle få komme på ”fedekur” til København. Hvor København var ante jeg vel ikke. 8 år skulle jeg bli i løpet av sommeren. Det lengste jeg hadde reist var fra Bærum til Rygge sammen med far for å hente poteter en gang under krigen. Nå skulle jeg til København. Det var spennende.
En ettermiddag fulgte mor meg til Østbanestasjonen. Der var det mange andre også. Jeg har aldri truffet noen igjen, men vi ble nok litt kjent på reisen, og jeg tror de eldste tok seg av oss ”små”. Da vi kom til Gøteborg skulle toget stå en stund,og de eldste fikk nok lov, eller tok seg lov til å gå av toget. De hadde kobberpenger ( en-, to- og femører) på et syltetøyglass og skulle kjøpe sukkertøy. Da toget startet igjen, ble det gråt i vår kupe. Vi manglet en gutt. Han kom til rette, hadde kanskje hoppet på bakerste vogn.
Vel fremme i København fikk vi navnelapper rundt halsen med eget navn samt navn og adresse til ”mor og far”. Så ble vi ”delt ut”. Jeg skulle til Klara og Viggo. Et ungt par uten egne barn som bodde på Amager. Fra å være storsøster i Bærum, ble jeg nå enebarn på Amager.
Jeg levde som ei prinsesse selv om det heller ikke her var noen form for luksus. Det var fisk og dansk rugbrød med fett for smør hele uken unntatt søndag. Da var det franskbrød med smør og ost og frikadeller til middag. Avskjedsmiddagen husker jeg spesielt. De skulle servere ål. Jeg fikk komme med for å kjøpe den. Da fikk jeg også se den drept i steintrappa utenfor hos fiskehandleren. Jeg spiste ikke ålen og har aldri gjort det siden heller.
Jeg var i København i ca. 2 mnd. Så kom dagen da vi skulle skilles. Jeg gråt alle de tårene jeg hadde. Da jeg reiste fra Oslo var jeg sikker på å se mor og far igjen. Nå måtte jeg ha skjønt at det var siste gangen jeg fikk se Klara og Viggo. Slik ble det.
Redaksjonen har redigert artikkelen.