Når Runar Døving og Kjell Terje Ringdal i Morgenbladet i sommer foreslo å gjenskape Kalmarunionen, gjør de det med humor og glimt i øyet – men også med et alvorlig budskap: Vi må våge å diskutere et mer forpliktende nordisk samarbeid.

Og de står ikke alene. En undersøkelse Foreningen Norden gjennomførte tidligere i år viser at hele 77 prosent er enig eller helt enig i at Norge bør gå inn for mer forpliktende samarbeid med de andre nordiske landene innen sikkerhet og beredskap, utdanning, helse og økonomi. Bare fem prosent er uenig. Dette er et tydelig signal: Folk ønsker et mer handlekraftig Norden.

Sterke bånd – svakt samarbeid? Veien mot et mer forpliktende Norden

Døving og Ringdal ved Høyskolen Kristiania peker på det åpenbare: Dagens strukturer er ikke bygget for å ta store, bindende beslutninger sammen. Vi har sterke bånd gjennom Nordisk råd og Nordisk ministerråd, men samarbeidet er ofte uforpliktende, rådgivende og fragmentert. Når krisene rammer – som under pandemien – velger landene å gå hver sin vei i stedet for å bruke de institusjonene vi allerede har.

Tallene viser at mange opplever seg som en del av en felles nordisk hjemmeregion. Likevel peker virkeligheten i en annen retning: Nabospråkforståelsen synker, få tog krysser grensene, og både byråkratiske og digitale hindre gjør det unødvendig vanskelig å bevege seg fritt i Norden. Som verdens 10.–12. største økonomi samlet sett, bør det være enklere for Norden å finne frem til de felles løsningene som folk ønsker seg.

I forsvars- og sikkerhetspolitikken ser vi imidlertid at noe er i ferd med å endre seg. Norden står nå samlet i NATO, og forsvarssjef Eirik Kristoffersen har flere ganger understreket at vi står tettere sammen enn noen gang. Under et arrangement hos Foreningen Norden i fjor løftet han frem tre nøkkelord: samhold, integrasjon og bevissthet. – Det vi forsvarssjefer ble enige om veldig fort, er at vi skal integrere oss i stedet for å spesialisere oss, sa Kristoffersen. Det betyr integrering av landstyrker, luftforsvar og en felles situasjonsforståelse i Norden. Han slo fast at Forsvaret «på mange måter kommer til å være lokomotivet i det nordiske samarbeidet».

Fellesskap fremfor særinteresser

Foreningen Norden er en pådriver for å gjøre Norden til verdens mest integrerte region – et fellesskap som både er sikkerhetspolitisk robust og menneskelig nært. Vi ønsker et Norden der folk møtes på tvers av landegrenser, blir kjent og bygger tillit til hverandre. I en tid preget av desinformasjon og ustabilitet henger disse to dimensjonene tettere sammen enn noen gang.

Vi må velge løsninger som favner hele Norden – ikke bare den enkelte staten. Forpliktende nordisk samarbeid kan høres teknisk ut, men handler om å sikre at gode løsninger faktisk følges opp, på vegne av de 28 millioner menneskene som bor i Norden.

Derfor må vi blant annet få på plass et felles system for elektronisk ID, slik at offentlige og private digitale tjenester kan brukes sømløst over grensene. Vi må etablere nordiske transportplaner for effektiv kommunikasjon og transport mellom landene. Og vi må styrke kunnskapen om Norden og nabospråk i læreplanene, kombinert med mer systematisk utveksling mellom skoler og lærere.

Skal vi lykkes, må vi være villige til å la fellesskapet veie tyngre enn særinteresser. Døving og Ringdals satire peker mot et reelt behov: Skal vi bygge et Norden som kan levere felles løsninger, må vi organisere oss slik at beslutninger tatt i fellesskap også gjennomføres i fellesskap. Vi har folkelig støtte, sikkerhetspolitiske forutsetninger og historiske bånd. Det vi mangler, er å ta neste steg – og gjøre samarbeidet forpliktende på de områdene der vi kan få til mer sammen. Og de områdene er det mange av.