Skandinavismen var en Rubiks kube som aldri helt lot seg løse, sier Morten Ottosen, som står bak boka «Union eller undergang». Men forfatteren og historikeren mener det viktige nordiske samarbeidet i dag enkelt kan løses med felles forståelse og solidaritet.

Tekst: Foreningen Norden

Morten Nordhagen Ottosen og Rasmus Glenthøj har skrevet boken «Union eller undergang, kampen for et forenet Skandinavia». På grunnlag av et omfattende kilde- og arkivarbeid bringer de to historikerne frem en helt ny historie om den politiske skandinavismen mellom cirka 1814 og 1870. 

Boka viser blant annet at kreftene for å samle Skandinavia var mye sterkere og at vi var mye nærmere en skandinavisk union enn vi tidligere har trodd. Så nært, men likevel så fjernt. Hvorfor ble egentlig Skandinavia aldri forent? Det handler om timing og tilfeldigheter, som så ofte ellers i historien, forteller historiker og forfatter Morten Ottosen.

– Det kunne være tilfeldigheter som at en regjering plutselig gikk av eller en minister lot være å gå av selv om alle forventet det. Det kunne være parlamenter og regjeringer som var delt på midten, eller til og med sa ja, før en tilfeldighet fikk dem til å snu. Det var stormakter som var enige om at Skandinavia burde samles, men som ventet på at skandinavene selv skulle sparke kampen i gang. Men i alt dette ligger også noe annet: For det første at skandinavismen manglet politiske kapasiteter som Bismarck og Camillo Benso di Cavour, som ble avgjørende for tysk og italiensk samling. Og for det andre at viljen til syvende og sist kanskje ikke var tilstrekkelig stor – i alle fall ikke blant alle skandinaver samtidig. Hvis jeg skal bruke en fotballanalogi, så kan det kanskje sies at ingen skandinav hadde evnen eller motet til å gå frem for å ta straffesparket.

Hvorfor prøve å lage en Skandinavisk union?
 Mellom 1814 og 1870 var det tidens nasjonale samlingsideologi og undergangsfrykt som fikk ledende politikere og kongelige til å arbeide for å forene Sverige, Norge og Danmark. Et samarbeid mellom de skandinaviske landene var høyt på agendaen, og kultursamarbeid, som i språk, historie og litteratur, ble da som nå sett som bærebjelke og hadde mange tilhengere i hele perioden.
 
Noen mente det holdt med dette, mens andre også ønsket en politisk forening. I deres øyne ville en skandinavisk statsdannelse gjøre det nødvendig med én felles grunnlov, som de så for seg ville gi bredere politisk representasjon.
 
– Skandinavisk statsdannelse var en sentral drivkraft for atskillige frem til Danmark og Sverige fikk nye parlamenter i henholdsvis 1849 og 1865–66. Nordmennene hadde allerede Grunnloven og var derfor ikke like ivrige, men mange nordmenn så i likhet med atskillige dansker og svensker et forent eller alliert Skandinavia som nødvendig for å sikre nasjonal overlevelse i frykt for tysk og russisk ekspansjon. Frykten var reell, selv om danskene opplevde undergangsangsten sterkest på grunn av konflikten med tyskerne, sier Ottosen.
 
Skandinavismen har ofte blitt avskrevet som svermerisk fantasi av historikere. Men denne teorien parkeres grundig i boka «Union eller undergang», som blant annet avslører alvorlige planer om krig, statskupp og kidnapping av den danske kongefamilien (!). Det skulle gi revolusjon og innsettelse av kongen av Sverige og Norge på den danske tronen, og bane vei for det forente Skandinavia. Det var nærere på å skje enn man hittil har visst. Boka viser at også monarker og ledende statsmenn i det øvrige Europa støttet skandinavismen, fremst blant dem Bismarck, Napoleon III, dronning Victoria samt Camillo Benso di Cavour og kong Victor Emanuel i Italia.  Dette viser at skandinavismen skal tas alvorlig, på samme måte som andre forsøk på å forene Norden.

Nordisk fred er ikke en selvfølge – samarbeid er viktigere enn noen gang
I dag jobbes det fortsatt iherdig for et forent Norden, men heldigvis på en mer diplomatisk og stueren politisk måte – ikke med de samme virkemidlene eller planene som blir avslørt i boka «Union eller undergang». Og et nordisk samarbeid er viktigere enn noen gang.
– Pandemien har vist oss at det nordiske felleskapet ikke er så nært som vi ønsker. Vi kan ikke ta felleskapet for gitt, vi må jobbe for å styrke relasjonene og samarbeidet, sier generalsekretær i Foreningen Norden, Espen Stedje.
Foreningen Norden er en pådriver for nordisk samarbeid gjennom utdanning, kultur, språk og folkelig kontakt, sier generalsekretær Stedje, og legger til at Foreningen Norden har holdt på med dette i over 100 år.

– Mobilitet, kultur og utdanning danner den viktige nordiske grunnmuren for alt annet samarbeid og er helt essensielt om vi skal bli verdens mest bærekraftige og integrerte region, slik de nordiske regjeringene selv har vedtatt.
 
Forfatter Morten Ottosen er enig i at arbeidet for å fremme nordisk forståelse er en god vei mot et nordisk samarbeid.
 
– Å fremme den nordiske forståelsen er også spesielt viktig med hensyn til det Jens Stoltenberg minnet om under Nordisk råds sesjon i København forleden: At nordisk fred ikke har vært en selvfølge og at vi i dag nok har glemt hvor ille krig er. Desto viktigere er det å kjenne til Nordens felles fortid, sier Ottosen.
 
Ottosen understreker at fellesskapsopplevelse og solidaritet er en forutsetning for samarbeid på de fleste områder, for hvis man ikke føler man har noe til felles, så blir terskelen for å samarbeide høyere, selv om det er aldri så åpenbare fordeler.
 
–  Jeg tror det først og fremst er ekstremt viktig at man fortsetter å knytte Norden nærmere sammen gjennom felles forståelse av språk, historie og litteratur samt praktiske møte- og utvekslingsarenaer. Gjensidig solidaritet og forståelse er derfor en forutsetning for nordisk forsvarssamarbeid, for det er jo ikke uten videre slik at de nordiske landene har identiske geostrategiske interesser – og enda mindre identisk utenrikspolitikk.
 
Tror på nordisk samarbeid
Forfatteren og historikeren har troen på nært nordisk samarbeid, tuftet på hva som i den akademiske frihetslovgivning betegnes som frivillig samordning og kollegial ledelse.
 
– Jeg mener de nordiske landene har så mye til felles at samordningspotensialet er stort, også i forpliktende form på enkelte områder, hvis de lærer hverandre bedre å kjenne. Da blir kanskje også friksjonen mindre i de tilfellene man tar ulike retningsvalg, som under pandemien. Å kjenne hverandre godt, kan dessuten i høy grad fremme samarbeid og koordinering i krisehåndtering fordi man bedre forstår hverandres tenkemåter, også når de er forskjellige, sier Ottosen.