Anesteder

Ikke mange artister tilhører offentligheten i flere nordiske land på samme måte som Ane Brun. Les dette portrettintervjuet fra Magasinet Norden!

TEKST: EMBRET T. ROGNERØD
FOTO: SARA ARNALD/SCANPIX.

Mens andre artister legger opp turnéer i et nordisk land, turnerer Ane Brun gjerne over hele Norden. På listen over artister hun har samarbeidet med står Sivert Høyem, Teitur og Lisa Ekdahl, navn som må sies å være tungt etablert i de ulike landene.

Appellen hun har på tvers av landegrensene har gitt noen merkelig utslag: Som at det, etter mange år der Ane Brun har vært svensktalende artist i Stockholm, finnes svensker der ute som ikke aner at hun vokste opp i Molde.

Teknisk sett er jeg en del av den svenske musikkbransjen, sier hun, og legger vekt på de to første ordene. – Mitt eget selskap er svensk, og alt begynte her.

Hun sitter i en lav, svart stol i de litt unnselige lokalene til indie-managementet Headstomp, som holder til i en kjeller i et tilbaketrukket bygårdskvartal. Lokalet ligger bare en kort gåtur fra en av Södermalms populære parker. Bydelen utgjør på mange måter den kulturelle kjernen i en by der kulturfenomener fra nabolandet i vest ofte er blitt sett på som kuriøse. Men Ane Brun opplever at mye har endret seg i løpet av tiden hun har bodd her.


– Svenskene har hatt en veldig selvfølgelig vei inn i Norge. Det er kulturelt, vi har alltid hørt på svensk radio og TV. Den andre veien har det ikke vært sånn, men det har skjedd en forandring. Svensk musikkliv skriver nå om norsk musikk uten at det betegnes som norsk musikk og med samme selvfølgelighet som om det var snakk om en engelsk artist, sier hun.

 

- Kulturen og været spiller en rolle, og jeg tror også at politikken spiller inn, sier Ane Brun som hva som er særskilt nordisk. Foto: Sara Arnald.


Usikker flytteaksjon

Det var på ingen måte noen selvfølge at Ane Brun skulle bli artist. Da hun pakket sakene og flyttet til kjæresten i Sverige i 2000, måtte hun ta et veivalg. Hun hadde akkurat fullført første avdeling i juss.

– Faget var spennende, og jeg gjorde det bra. Men faren min var advokat, og jeg skjønte at hvis jeg fortsatte å studere, var det bare juss livet mitt kom til å bestå av.


På mange måter vokste artistkarrieren frem mot alle odds. Ane Brun kjente ikke til musikkbransjen verken i Norge eller Sverige, selv da hun var kommet godt opp i 20-årene.

– Jeg var veldig grønn. Men jeg har vært heldig som har kunnet starte opp her, i en veldig blomstrende indiebransje, hvor det var lett å komme seg ut internasjonalt.


Før hun satset på Stockholm, hadde hun flyttet til Barcelona, Oslo, Bergen og Uppsala. Underveis erfarte hun at det ikke nødvendigvis er hvor langt man drar som teller.


– Jeg tror at bare det å flytte hit til Stockholm kan frigjøre en slags eksilfølelse, at du ikke behøver å knytte deg så sterkt til en norsk identitet, sier hun.


En nordisk artist
Når nordiske artister spiller utenfor Norden, blir de gjerne ansett som nettopp nordiske artister, og ikke som representant for de respektive landene. I mange år ble Ane Brun trygt definert innenfor den nordiske singer-songwriter-scenen. En udiskutabel hedersbetegnelse, mener hun selv.

– Nå gjør vi veldig mye forskjellig musikk, men vi er likevel en del av det som kalles det skandinaviske musikkvidunderet. Folk lurer på hvordan det kan komme så mye god musikk fra de små landene her.

Med en internasjonal karriere er det heller ikke så merkelig at Ane Brun har konsentrert seg om engelskspråklige tekster. Men hun har også skrevet enkeltlåter på morsmålet. Og mer enn antyder at hun vil skrive flere.


– Jeg tror det kommer til å bli et album med en miks av låter på norsk og svensk. Jeg skriver mye dagbokaktige tekster, og da hopper jeg mellom norsk og svensk. – Det er veldig naturlig for meg å snakke og skrive på begge språk. Jeg har gått i terapi på svensk, og jeg har det emosjonelle språket inne både på svensk og på norsk. Jeg vet ikke helt når det kommer til å skje, men jeg har masse ideer, sier hun og smiler.

– Som person har jeg utviklet meg veldig mye i løpet av disse årene. Jeg har blitt tryggere, og det gjenspeiler seg også i musikken. 


Rytmisk vending

Når man leser anmeldelser av Ane Bruns konserter og utgivelser de siste årene, er det vendingen mot det rytmiske og lekne som går igjen i karakteristikkene. Ungdomsidretten hennes, rytmisk sportsgymnastikk, og dansen, er nå blitt en integrert del av sceneuttrykket. 

 

Men bakteppet er dystrere enn man kanskje skulle tro: Etter debutalbumet ble Ane Brun syk for første gang. Legene stilte diagnosen SLE, en kronisk betennelsessykdom. For noen få år siden ble hun rammet igjen.

Det har gitt to ulike utslag: Hun forsøker å leve det hun kaller «et hjemmeliv». Samtidig opplever hun paradoksalt nok at turnelivet er blitt mer levelig. Hun tar seg i å gjøre ting det var utenkelig å gjøre for noen få år siden, som å løpe rundt på scenen med mikrofonen.

– Da jeg ga ut de første to platene, var det sånn at jeg nesten ikke turte å slippe ned lokket på pianoet en gang. Nå har jeg kommet til et punkt der jeg både kan spille akustisk gitar, synge og spille dansemusikk. Jeg har bestemt meg for at jeg skal la meg selv holde på med det jeg vil.  – Som person har jeg utviklet meg veldig mye i løpet av disse årene. Jeg har blitt tryggere, og det gjenspeiler seg også i musikken.

Strengt tatt synes hun alt er blitt mye morsommere, sier hun.

– Det er morsommere å spille, og jeg er tryggere på meg selv i alle mulige situasjoner. Å reise kan være slitsomt, men jeg pleier å si at jeg tror det er tøffere å ha tre små barn. Jeg kan legge meg og sove når jeg vil.

Foto: Sara Arnald.



Livet bestemmer

Når turneene er over, som i høst, legger hun gjerne ferien til Harøya på Mørekysten, der familien hennes pleier å samles. Hun bruker begge hendene for å illustrere hva stedet betyr for henne. Her oppsøker hun roen, den værbitte kysten og familien.


De utgjør utvilsomt kontraster, de to arnestedene til Ane Brun: Stockholm, der hun bor, er i motsetning til fødebyen Molde en stor by med brede gater og høye bygårder. Men begge byene er åpne og lyse, med vann på alle kanter.

– Jeg dras mot det urbane. Jeg har lyst til å bo sånn at jeg kan gå rett ned til kiosken på hjørnet. Men jeg liker også veldig godt å komme hjem til Molde og Harøya. Jeg sier både hjem til Molde og hjem til Stockholm.

Da hun hadde bodd i Stockholm i fire-fem år, vurderte hun egentlig å flytte tilbake.

– Men så trivdes jeg her, og nå har det gått seksten år. Det er veldig rart. Det har aldri vært et bevisst valg. Livet har bestemt at jeg kan være her.

Byttet talespråk
Kanskje ville Ane Brun ha flyttet igjen hvis hun ikke hadde funnet en vei ut av språkforvirringen. Rådville stockholmsansikter er et kjent syn for mange som har forsøkt å snakke norsk i denne byen. I begynnelsen prøvde Ane Brun så godt hun å tilpasse vokabularet for å gjøre seg forstått.

– Da jeg kom hjem til Norge etter mitt første år i Sverige, snakket jeg en veldig merkelig form for norsk. Jeg kunne ikke renske ut svensken. Jeg havnet liksom et sted midt imellom. Jeg er en språknerd, så jeg syntes det var litt vanskelig, sier hun. 

Da Ane Brun vendte tilbake til Stockholm og begynte å jobbe i en platebutikk, bestemte hun seg: Hun skulle snakke svensk når hun var i Sverige. Ane Brun mener valget har gjort livet hennes enklere.

– Folk skjønte plutselig alt jeg sa, og jeg kunne fortsette å holde på dialekten min. Og jeg ble ikke bare den norske personen hele tiden. Det ligger noen forventninger i å representere et land. Du skal forklare gulebøy og brusefåtølj tusen ganger på hver eneste fest du er på.

Jeg tror på det samme som dere i Foreningen Norden og på at mer samarbeid vil gjøre oss sterkere

Ingen flere vuggesanger
Vinteren 2011. Ane Brun satt som fjetret i flere dager og fulgte hendelsene på Tahrir-plassen under den arabiske våren. De sterke inntrykkene fikk henne til å skrive låten «It all starts with one». Senere har det politiske engasjementet kommet til overflaten flere ganger, som da hun startet miljøaksjonen «No more lullabies» sammen med blant andre Robyn og Benny Andersson.

Ane Brun tror på at samfunnet vi lever i gjenspeiler seg i musikken. Og innen familiepolitikk og likestilling, to saker som det politiske Norden gjerne ynder å profilere seg på, mener hun at vi har kommet et langt stykke på vei.

– Kulturen og været spiller en rolle, og jeg tror også at politikken spiller inn. Vi kan velge å ta sjansen og satse på musikk. Kanskje den tryggheten gjør at vi tør å være mer kompromissløse, også innen popmusikken. Men den individualistiske kulturen vi lever i, er også egnet for å skape ensomhet, sier hun.

Hun synes det er fint å se internasjonale gjester bli sjokkert når de kommer til Stockholm og oppdager alle mennene med barnevogner.

– Det finnes ingen andre plasser i verden hvor det er sånn. Jeg liker følelsen av å bo i en by der folk drar spydspissen langt for å skape forandring. Mange kan sikkert bli redde for at det blir for radikalt, men det er disse holdningene som gjør at verden forandrer seg, sier hun.

Ane Brun tror altså på den nordiske modellen. Men hun mener det gjenstår en hel del før vi i Norden kan skryte av å være et forbilde i miljøpolitikken.

– Jeg tror på det samme som dere i Foreningen Norden og på at mer samarbeid vil gjøre oss sterkere. Men jeg synes vi burde si: «Nå tar vi tak og begynner å tenke grønt.» Vi har så mange ressurser. Og det hadde vært så fint å kunne reise rundt i verden og spille og være stolt over det.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Magasinet Norden 4/2016. Magasinet sendes gratis til alle foreningens medlemmer fire ganger i året.