For sent

Denne teksten er et av vinnerbidragene til skrivekonkurransen for nordiske ungdomsskoleever om hav og miljø høsten 2018.

Skrevet av: Martine Denstedt

Jeg snur meg rundt i senga. Rommet bader i lyset fra morgensola. Den behagelige duften av stekte egg, bacon og pannekaker sprer seg i rommet. Jeg blir liggende i senga en liten stund til, selv om jeg vet at det er på tide å stå opp. Forbare en liten stund glemmer jeg sykdommen, mammas død, pappas bekymringer, ja, alt som har skjedd i løpet av de siste fem månedene.

Et plutselig smell fra underetasjen vekker meg fra min lille boble av fred, fra den teite forestillingen om at alt er fint og at ingenting har skjedd. Et øyeblikk kjenner jeg smerten og sorgen med full tyngde, og klarer så vidt å puste. Så er det over. Jeg trekker skjelvende pusten, går forsiktig ut av senga og tar på meg klær.

Når jeg kommer ned på kjøkkenet, er det første jeg ser en mann i trettiårene, lang og hengslete, med hvitblondt hår og et spisst ansikt. Han ligger svimeslått på golvet, under et berg av speilegg, bacon og pannekaker. Jeg ser opp og får øye på pappa. Han står i bakgrunnen, med et fast grep rundt håndtaket til stekepanna. Han står der i badekåpe og pysjbukse, helt hvit i ansiktet.

«Var han …?» Pappa nikker. «Joda. Han kom brasende inn gjennom altandøra.» Jeg gløtter ned på mannen, som ligger der så fredelig som bare det. Rykninger går over ansiktet hans, og for et sekund kan jeg se øynene. De er grå, med blodstrimer over hele. Jeg blir kvalm. Selv om jeg knapt rakk å se dem, kommer jeg aldri, aldri til å glemme de øynene. Jeg ser opp på pappa igjen, som ser sliten ut. «Vel, vil du hjelpe meg med å få ham ut?» Spør pappa. Jeg stirrer på mannen igjen. Egentlig vil jeg si nei, si nei og løpe opp på rommet mitt igjen. Gjemme meg under dyna. Likevel nikker jeg stivt og tar tak i en av armene hans. Vi sleper ham ut og legger ham i skogkanten. Jeg snur meg rundt så fort som mulig for å slippe å se på mannen, og så går jeg og pappa tilbake til huset.

Jeg ligger på bakken, med ansiktet ned. Jeg tenker på mamma. Å, hvis hun enda hadde vært her! Jeg kan kjenne tårene presse frem i øyekrokene, men jeg bryr meg ikke. Det er uansett ingen som kan se det. Selv om savnet av mamma noen ganger er litt overveldende, prøver jeg å tenke positivt. Hun slapp i alle fall å se oss bli smittet, miste forstanden, slik vi måtte se henne. Hun slapp å oppleve dette skrekkveldet. Sykdommen. Vel, det er ikke egentlig en sykdom. Egentlig er det nanoplast i blodet vårt som stadig jobber med å komme seg inn i hjernene våre. Nanoplasten kommer fra all plasten vi mennesker har kastet i havet i løpet av årenes løp. Den festet seg i alger, plankton spiste algene og fiskene spiste plankton. Vi skjønte ikke ordet av det før det var for sent. Vi fortsatte å spise fisk, til tross for advarslene.

Når nanoplasten endelig når hjernen, begynner all informasjon sakte men sikkert å forsvinne, litt etter litt, som om nanoplasten er et virus som sletter all informasjon. De smittede, eller de fortapte, som vi kaller dem, oppfører seg etter hvert mer og mer som dyr. I begynnelsen går de rundt som zombier, tilsynelatende uten å vite hvor de er eller hva som foregår rundt dem. Når denne fasen går over, blir de nærmest farlige. De blir aggressive, og kan angripe hvem som helst, når som helst. Derfor blir de fortapte utstøtt og forlatt, stemplet som livsfarlige. Da sykdommen først kom, begynte de å stenge inne de fortapte for å behandle dem, men til slutt ble det for mange smittede.

Pannekaker. Og bacon og egg. Duften kommer sivende ut gjennom kjøkkenvinduet. Pappa lager verdens beste pannekaker. Jeg reiser meg sakte opp og tørker meg i ansiktet. Sola skinner, og en frisk bris blåser gjennom håret mitt. Plutselig kjenner jeg den umiskjennelige lukta av brent mat. Pappa brenner aldri mat. Aldri. Jeg løper inn på kjøkkenet. Her er den brente lukten sterkere, og masse svart røyk er i ferd med å bre seg.

Pappa står med ryggen til, men ser ikke ut til å gjøre noen videre forsøk på å redde baconet. Jeg løper rundt på kjøkkenet og åpner alle vinduer som kan åpnes, på vidt gap. Pappa står fortsatt helt i ro, tilsynelatende uten å bry seg om at han nesten har brent ned kjøkkenet. Jeg prøver å snakke til ham, rope på ham, men nei. Jeg dytter han til siden og slår av plata. Stekepanna og de svartbrente baconrestene slenger jeg rett i vasken og slår på krana. «Pappa …?» Spør jeg igjen. Han snur saktet hodet mot meg. Øynene hans har fått en røykgrå hinne.