I barndomshjemmet mitt i Sydslesvig hang et postkort som viste kong Christian X ridende på en hvit hest over den gamle dansk-tyske grensen ved Kongeåen. Et annet postkort viste kongen som løfter en liten jente opp på hesten. Begge postkortene var datert 10. juli 1920, dagen for feiringen av at Nordslesvig endelig var kommet tilbake til Danmark.  

Vi bodde ikke langt fra forsvarsverket Dannevirke som ble påbegynt omkring år 500. Her tok far meg ofte med, og hjemme hang et innrammet fotografi som han hadde tatt. Jeg står ved et gjerde som markerte hvor Dannevirkes port til Norden antagelig hadde vært og som alle reisende mellom nord og sør i århundrer måtte passere.  

Når far og jeg så på bildene, fortalte han med stor innlevelse om krigen i 1864, der Danmark tapte for Bismarck og måtte gi fra seg Sønderjylland, og om hvordan Nordslesvig igjen ble en del av Danmark i 1920.  Jeg var for liten til å skjønne hva som hadde skjedd ved freden i Versailles etter første verdenskrig – forsto bare at det var noe gledelig. Da ble det, på initiativ fra den amerikanske president Wilson, besluttet at innbyggerne i det gamle hertugdømmet Slesvig, fra Kongeåen og ned til Ejderen, skulle få stemme om hvilket land de ville høre til. 10. februar 1920 var det valg i det nordlige valgområde (Nordslesvig), og utfallet viste 75 prosent flertall for å høre til Danmark. 14. mars samme år stemte man i det sørlige valgområdet, og her ble det 80 prosent flertall for å høre til Tyskland. Selv hørte vi til den danske minoriteten i Sydslesvig.

Møtet med Juliane

Juliane, min første barndomsvenninne i vår sydslesvigske landsby, tilhørte den tyske majoriteten. Vårt første møte forløp omtrent slik:

I flere år etter krigen var det vanskelig å få tak i melk, så moren min pleide hver morgen å finne fram et lite melkespann og be meg gå over til det tysksinnede bondeparet på den andre siden av landsbyens «hovedgate», den eneste som var brosteinsbelagt – de andre var bare humpete grusveier. Paret snakket ikke dansk, men de skjønte utmerket hvorfor jeg kom, og de hadde alltid en melkeskvett til overs til den vesle nabojenta, datter av overlæreren ved den danske skolen som holdt til i en enkel, lav, rød trebygning med klasserom i den ene enden og lærerbolig i den andre.  

En dag da jeg kom ut fra fjøset, sto en jente, omtrent tre år som jeg selv, ved porten til gården. Hun så på melkespannet mitt og sa noe som jeg ikke skjønte. Med fakter fikk hun meg fort til å forstå at hun gjerne ville ha litt av melken, så vi hjalp hverandre med å bære det lille spannet inn på kjøkkenet til mor, som hadde lært seg tysk. Mens jenta drakk melk av kruset mitt, oversatte mamma hva jenta sa: Hun het Juliane og hadde akkurat flyttet inn i huset ved siden av.  

Jeg fikk lov å følge Juliane hjem, og pappaen hennes sa at vi begge kunne få komme inn i skomakerverkstedet hans. Der hadde han innredet en lekekrok til datteren sin. Fra den dagen og de neste årene, fram til jeg flyttet, var vi uadskillelige, og det varte ikke lenge før vi kommuniserte på vårt eget dansk-tyske språk. Foreldrene våre hadde liten kontakt med hverandre, men de hadde gjensidig respekt, som gjorde at vi to jenter aldri tenkte over at vi hadde forskjellig bakgrunn.

‍

Anne Fogt er tidligere journalist og førstelektor ved OsloMet. Hun har bodd i Norge siden 1975. Hun er medlem av Foreningen Norden og tilbrakte første del av barndommen i Sydslesvig.

Mindretallet i dag

Sakte, men sikkert har den dansk-tyske mindretallsmodellen medført at man fra å være fiender har blitt venner – om ikke alltid bestevenner. Den positive utviklingen startet for alvor med den såkalte Bonn-erklæringen i 1955 som fastslo rettigheter og prinsipper for det danske mindretallet i Sydslesvig. København-erklæringen av samme dato fastslår det samme for det tyske mindretall i Nordslesvig.  

I dag omfatter det tyske mindretallet i Sønderjylland, som Nordslesvig blir omtalt i Danmark, rundt 15 000 innbyggere. Det svarer til om lag seks prosent av befolkningen i området. De har egne skoler, barnehager og biblioteker, og deres interesser som tysksinnede med dansk statsborgerskap ivaretas av et eget kontaktutvalg under det danske kulturministerium.  

Sydslesvig, den danske betegnelsen for området sør for den dansk-tyske grensen og ned til elven Ejderen, har om lag 700 000 innbyggere hvorav det danske mindretallet omfatter ca. 50 000, altså rundt 7 prosent av befolkningen. Mindretallet er ikke jevnt fordelt – i kommunene tettest på Danmark er opp til 20 prosent av innbyggerne knyttet til den danske minoriteten. Folketinget har et eget Slesvigutvalg med politikere fra ulike partier, som skal fungere som et bindeledd mellom den danske befolkningen i Sydslesvig og Folketinget.

Felles religion

En viktig suksessfaktor for fredelig sameksistens mellom majoritet og minoritet på begge sider av grensen har vært at man har unngått opprivende religionsmotsetninger. De tysksinnede var medlemmer av den tysk-protestantiske kirken som hadde sin egen kirke i vår lille landsby. De dansksinnede hørte til Dansk kirke i Udlandet (nå Dansk kirke i Sydslesvig) som også var protestantisk. Vi hadde ingen egen kirkebygning, men minst én søndag i måneden ble klasserommene slått sammen og gjort om til et kirkerom, der den samme danske presten holdt andakt år etter år.

Eget dansk parti

I 1948 fikk danskene sitt eget parti, Sydslesvigsk Vælgerforening (SSW), som er representert ikke bare i lokalpolitikken, men også i delstatsparlamentet, Landdagen, i Kiel. Partiet har tradisjonelt vært opptatt av kontakt ikke bare med Danmark, men med alle de nordiske landene. Etter valget til Landdagen i 2012 deltok partiet for første gang i delstatsregjeringen med 4,6 prosent av stemmene, og SSW inngikk et rødt-grønt-blått samarbeid med de tyske sosialdemokratene og De grønne.  Ved landdagsvalget i mai 2017 fikk SSW 3,3 prosent av stemmene, men beholdt tre mandater. Et aktuelt tema for SSW er om man skal stille til valg til Forbundsdagen høsten 2021.

Forbilde

I vår gikk Danmark og Tyskland sammen om å få den dansk-tyske mindretallsmodellen opptatt i UNESCOs liste over immateriell kulturarv fordi begge land mener at den kan tjene som et forbilde for fredelig samliv. Først mot slutten av 2021 vil UNESCO ta stilling til søknaden. Gitte Hougaard-Werner, formann for Sydslesvigsk Forening, uttalte i forbindelse med søknadslanseringen at det kan la seg gjøre å gå fra fiendskap til vennskap uten å gi avkall på kulturell og språklig autonomi.

100-årsjubileet for gjenforeningen er en påminning for oss dansker – og omverdenen for øvrig – om hvor viktig det er å være raus mot andre som har sin identitet i en annen kultur og et annet språk. Først da kan vi utvikle et sett med felles verdier og få til en fredelig sameksistens med rom for både majoritet og minoritet.

‍

Av Anne Fogt