Kan Lars Lagerbäck ta tre nordiske landslag til mesterskap?

– Det enkle er det geniale. Det har vært min «ledstjärna», sier Lars Lagerbäck (69), den eneste som har ledet tre nordiske herrelandslag i fotball.

Tekst: Jan Holm. Foto: Ketil Blom Haugstulen.

For «Lasse», som han kalles, startet det hele i ei bittelita bygd i Midt-Sverige, Ovansjö, på samme breddegrad som Røros, ti mil fra Sundsvall ved kysten og elleve mil sørøst for Östersund i innlandet. Her vokste han opp med far, mor, en søster og bror. Faren var ansatt som skoginspektør med hjemmekontor, mens moren var «hemmafru» med ansvar for den daglige omsorgen samt tok seg av kontorarbeidet og var telefonvakt og resepsjonist for skoginspektøren. Den gang hadde bygda 300 innbyggere, i dag bare 99.


– Hva tenkte egentlig en liten guttunge om sin egen fremtid i Ovansjö i 1950-årene?


– Faktisk ingenting, sier han, og sender et skjevt smil. – Vi levde i nuet og hadde ikke tanker for fremtiden.

Med en relativt ubekymret tilværelse og føttene solid plantet i lyng og mose, kunne han og kompisene drive med akkurat det de lystet. Først og fremst: Idrett. Selv drev han med alpint, hockey, fotball og basket. Når han ikke hadde kamerater å konkurrere med, drev han med egentrening:

– Om sommeren sto jeg time etter time og dunket fotballen eller tennisballen i veggen og om vinteren gjorde jeg det samme med hockeypucken.

Men interessen for idrett stoppet ikke der. Ifølge kamerater var han i overkant opphengt i all slags idrett, og mens kameratene kastet seg over Kalle Anka, abonnerte den unge Lagerbäck på alskens fotball- og sportsmagasiner.

– Så da var vel veggene på «pojkrummet» fulle av fotballidoler?

– Nei du, det eneste var en oppslagstavle med beskjeder som foreldrene mine hadde hengt opp – ellers var det ingenting.

– Ingen fotballspillere eller vakre filmstjerner?

– Nei, nei, nei, aldri noe sånt. Jeg var for mye «glesbygd» og «skogspojk» til å holde på med sånt, sier han og ler. – Vi var ganske pragmatiske, tror jeg.

Trengte du penger, måtte du jobbe for dem

Men alt var ikke like morsomt for den unge Lagerbäck. Ingenting kommer gratis:

– Jeg måtte lære meg å hjelpe til og at det ikke finnes noen snarveier til suksess. Trengte du 25 øre, måtte du jobbe for det. Så det ble mye vedhogging i oppveksten, forteller han. – Det var ikke alltid jeg syntes det var spesielt morsomt, men jo eldre jeg er blitt, jo mer har jeg forstått nytten av det. Det formet meg og la grunnlaget for det verdisynet jeg har i dag, sier han.


Noe av det viktigste han lærte av faren sin var å vise respekt for andre mennesker:

– Pappa lærte meg veldig tidlig at det ikke spiller noen rolle om du er bankdirektør eller skogsarbeider. Gjør du en god jobb, skal du respekteres. 

Studenter i opprør

Da Lagerbäck var 20 år, i 1968, pakket han snippesken og flyttet til Umeå for å studere statsvitenskap. Studentene sto på barrikadene og krevde forandring.

– Drillo og Eggen havnet på venstresiden. Så vidt jeg forstår har du også en fortid som raddis?

– He-he, sier han og dytter inn en pris snus fra en kobberglinsende boks General. – Jeg kom fra en familie som stemte borgerlig. Men da jeg flyttet til Umeå, var dette et nytt og veldig rødt universitet. Det var fantastisk interessant for meg å komme inn i et helt annet miljø enn hjemme i lille Ovansjö, og det har til en viss grad preget meg politisk. Jeg tror på et så solidarisk samfunn som mulig, men jeg tror definitivt ikke på kommunisme og diktatur, understreker han.


Kamp mellom spillestiler

På tredje forsøk, i 1974, ble Lagerbäck tatt opp ved fotballinjen på Idottshögskolan i Stockholm. Lykkeligvis var en av medstudentene Roland Andersson, spiller på Malmö FF. Laget var i ferd med å ta seriegull med en ny trener, engelskmannen Bob Houghton, som fikk umiddelbar suksess. Han innførte noe så radikalt som soneforsvar. Gjesp. Og hva er det? Jo, det er motsetningen til mannsoppdekning og libero, som de brukte i tysk fotball.

Og her ble det kamp, ikke bare på banen, men i trenerstanden.

Kompisene Roland og Lars blir betatt av ideene til Houghton. I nattelange samtaler forsøker de å bryte ned hele spillets gang og bygge det opp igjen. Det debatteres og krangles, påstås, vurderes og konkluderes. Det formes og smis. Konsepter kastes på båten og blir dratt inn igjen. Det er en dannelsesreise i fotball, og det er tanker for fremtiden …

– Roland Andersson har betydd veldig mye for meg, konstaterer Lagerbäck.


En annen hendelse skulle også påvirke hans syn på fotball: Under et studiebesøk hos West Ham i London i 1975 møtte Lagerbäck to tungvektere, den tidligere landslagskapteinen Bobby Moore som ledet England til VM-gull i 1966 og treneren Ron Greenwood, som senere skulle bli engelsk landslagstrener.


– Da sa Greenwood noe som er blitt et slags motto for deg. Hva var det?

– «Det enkle er det geniale.» Det har vært min «ledstjärna» siden da. Jo eldre jeg blir, jo klarere ser jeg det, også på andre felter i livet. Du skal aldri komplisere for mye, verken i fotball eller privat. Hvis du blir overambisiøs enten som individ eller som lag, går du på en smell. Det er definitivt min erfaring.


– Hvem gikk av med seieren?

– I begynnelsen var det uavgjort. Öster, et lag som sto for den gamle spillestilen, vant noen ganger, men Malmö FF vant mest. Så sakte, men sikkert tok den skolen som Bob og Roy la grunnlaget for over hegemoniet, og i et lengre perspektiv ble denne veldig dominant og dominerer fortsatt svensk fotball.

En ny Beckenbauer?

Paradoksalt nok blir Lagerbäck, som for øvrig ikke hadde noen stor spillerkarriere, sammenlignet med den som var selve symbolet på den tyske spillestilen, Franz Beckenbauer.

– Hva synes du om den sammenligningen?

– Ha-ha, den tror jeg vi glemmer. Jeg var ikke i nærheten av en Beckenbauer, men da jeg spilte, brukte de fleste lag en libero, og det er vel det nærmeste en Beckenbauer jeg kan komme. Jeg hadde bra teknikk, men var altfor langsom til å bli en god spiller.

 

Resultatet er viktigst

Lagerbäck mener at det i elitefotball bare er ett hovedmål; å vinne kamper. Hvordan det skjer, er underordnet. Hans fotballfilosofi er i korte trekk:


– Du må ha et velorganisert, disiplinert lag, spesielt defensivt, men også offensivt. Spillerne må kjenne sine egne roller og rollene til hver enkelt av de andre på laget. Deretter må vi ha et grunnmønster for samhandlingen mellom spillerne i forsvars- og angrepsspillet. Det er den absolutte grunnpilaren. I tillegg må du selvsagt ha tilstrekkelig mange individuelt gode spillere for å få et godt resultat.

 

– Ser du likheter mellom den måten Norge spilte på i 1990-årene og måten Island spilte på under deg?

 

– Ja visst, men det er ingen blåkopi av Drillo-stilen. I Drillos spillestil fantes det en del fysisk styrke – og ikke minst mental styrke som er nødvendig for fremgang i eliteidrett. Der er det store likheter. Forsvarsspillet er ganske likt, men i angrepsspillet er det visse forskjeller ved at vi varierer mer mellom å bygge opp spillet bakfra med flere trekk og langpasninger.

 

En flink lagbygger

Lagerbäck er også kjent som en flink lagbygger, som sveiser laget sammen og får dem til å trives. – Hvordan går du fram?

 

– Jeg har jo én ledestjerne. Jo mer du kan formidle kunnskap og forståelse, jo mer øker motivasjonen hos spillerne. Og har de høy motivasjon, tar de et større egenansvar. Og så prøver jeg på min amatørpsykologiske måte å påvise at det alltid er laget som vinner kampene. Enkeltspillere kan være veldig viktige og gjøre visse avgjørende innsatser, men har du ikke et helt lag med deg og en tydelig spillestil, vil du aldri vinne noen ting.

 

– Er det viktig at det finnes ledere i spillergruppa, at det er noen som går foran?

 

– Ja, utvilsomt. Jo flere uformelle ledere du har i gruppa, jo bedre er det. Det var en av de viktigste suksessfaktorene på Island; der var nesten alle uformelle ledere.

 

– Har du funnet det samme i det norske laget?

 
– Nei, sier han, uten å ville utdype det mer.

 

Sveriges «tråkigaste» person tar revansj

Det heter seg at ingen blir profet i eget land. Av svenske journalister har Lagerbäck ofte fått så ørene flagret, spesielt da han ikke klarte å ta Sverige til VM i 2010. Tidligere var han blitt kåret til Sveriges «tråkigaste» person, og vinduene i huset hans på gården i Ovansjö var blitt knust av illsinte supportere som ønsket hans avgang i 2006. Men da han tok Island til kvartfinale i EM i 2016, snudde alt. Nå var han plutselig hele Sveriges helt, også journalistenes. Det må ha vært litt av en revansj!

 

– Mener du det er kulturforskjeller mellom å lede Island, Sverige og Norge?

 

– Ja, det fins kulturforskjeller mellom landene, men tydeligst mellom Island på den ene siden og Sverige/Norge på den andre. På Island finnes det en positiv individualisme. Skal det skje noe, så gjør du det selv. De setter seg ikke ned og funderer på hvem som kan gjøre hva. Det henger sammen med at det er et lite land, det er et tøft klima, så jeg tror at folk har lært at skal du få noe gjort, må du ta ansvaret selv. Det gjorde det til en veldig lett jobb å være trener for det islandske landslaget. En annen stor forskjell er at det er veldig mange møter med veldig mange mennesker involvert i Sverige og Norge, mens på Island er administrasjonen og overbygningen veldig liten.

 

– Tror du din suksess med det islandske landslaget hadde mye å si for å gjenoppbygge den islandske identiteten etter den store økonomiske krisen?

 

– Det er vanskelig å bedømme for meg, men det er klart at alle fremganger har betydning for en nasjons selvbilde. Den islandske presidenten, som er en klok mann, mente at landslagets fremganger hadde en positiv innvirkning på samfunnet, ikke minst på ungdommen. Hvor viktig det var, er vanskelig å bedømme.

 

– Du ble jo selv foreslått som president …?

 

– Det var jo en mediegreie …

 

– Hadde du takket ja?

 
Lagerbäck ler.

– Jeg var jo ikke engang valgbar, for jeg hadde ikke islandsk pass.

Islandske supportere jubler over EM-avansement sommeren 2016. Foto: Wikimedia.

Brenner for bygdene

Når Lagerbäck skal koble av, drar han hjem til Ovansjö. Han har overtatt gården etter sine foreldre, og det er her han finner roen og forbereder seg til viktige matcher.

 

– Jeg prøver å være der så ofte jeg kan, men det er ikke lett for bygdene i Sverige nå. Under oppveksten bodde det 20 000 mennesker i Ånge kommun, nå bor det i underkant av 10 000 der. På Island har 330 000 mennesker skapt et fantastisk samfunn, og Norge har i hvert fall en regionalpolitikk med gode regionale verktøy, sier han.

 

Nå ser vi at det finnes temperament i mannen, han tenner og lar ilden flyte ut:

– Synd å si, men Sverige har ikke noen regionalpolitikk i det hele tatt. Alt ses fra et storbyperspektiv. Ettersom jeg vil bo så mye som mulig i Ovansjö, vil jeg at det skal finnes en vettug service der. Gymnaset er nedleggingstruet. Alle typer samfunnsservice blir dårligere og dårligere. Jeg har en nabo som er bokhandler, og han er helt på grensen når det gjelder befolkningsantall for å drive en bokhandel. Jeg er overbevist om at hvis du slutter å fylle på med folk i storbyene og samtidig gir bedre vilkår for landsbygda, så får vi et mye bedre samfunn. Jeg tror ingen liker å sitte i køer inn til Oslo i to timer i bil. Hvis politikerne ville satse regionalpolitisk, ville de fått mange stemmer på det, men i Sverige er det ingen partier som vil det, slår han fast på utpust. – Det er en skam!

 

Så demper han seg og blir «lugn» igjen.

 

– Utrolig privilegert

– Når det gjelder den reisen du har gjort i livet ditt, fra Ovansjö til sjef for Norges landslag; hva tenker du da?

 

– At jeg har vært vanvittig heldig som har fått oppleve det jeg har opplevd. Første gang jeg reiste utenfor Norden, var jeg 16–17 år, på pakketur med familien til Romania. Da hadde jeg aldri sett for meg at jeg i fremtiden skulle se det meste av verden og treffe en mengde ulike og interessante mennesker over hele kloden. Jeg har vært uhyre privilegert, sier den høyreiste mannen fra de svenske skoger, som nå skal forsøke å ta Norge til EM i 2020. Kanskje blir det enkelt. Kanskje genialt. Om ikke annet har han klart å tenne et håp…

 

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert i Magasinet Norden 4/2017. Bli medlem og motta fire utgaver av magasinet hvert år!