Norden behøver kraftigere samarbeidsstrukturer
Dagens måte å samarbeide på i Norden makter ikke å ta vare på eller utvikle det vi har oppnådd i fellesskap. Derfor må vi utvikle sterkere og forpliktende samarbeid.
Tekst: Espen Stedje
Det nordiske samarbeidet har de siste hundre årene gjort store fremskritt. Vi har et felles arbeidsmarked, vanligvis et passfritt område, på papiret et felles studieområde og ambisjoner om å bruke skandinavisk som lingua franca i Norden. Vi har en formell avtale mellom landene: Helsingforsavtalen. Her har de nordiske landene forpliktet seg til å styrke og utvikle samarbeidet på de fleste samfunnsområder, samt behandle innbyggere fra nabolandene på samme måte som innbyggere i eget land. Overenskomsten definerer også hvordan det offisielle nordiske samarbeidet skal skje i Nordisk råd og ministerråd. Avtalen feirer vi hvert år den 23. mars, nettopp for at vi ikke skal glemme det nordiske samarbeidet og ta det for gitt.
Pandemien
Koronapandemien var imidlertid en oppvekker for mange. Sto det ikke så bra til med det nordiske samarbeidet som vi kanskje trodde? Var ikke samarbeidet en selvfølge? Plutselig betydde statsborgerskap og statsgrenser noe. Dessverre fikk mange erfare at de nordiske landene ikke var så integrerte som vi trodde og ønsket. Familie, venner, eiendommer og handel i nabolandene ble satt på pause, og stengte grenser skapte trøbbel for mange. Statene klarte ikke å møte pandemien med en felles front og strategi, og de valgte heller ikke å bruke de etablerte nordiske institusjonene vi har i Nordisk råd og ministerråd for å løse utfordringene. Imidlertid økte de nordiske kontaktene betraktelig mellom politisk ledelse og myndigheter. For de fleste andre ble kontakten over grensene satt på pause. Stadig flere fikk øynene opp for at det nordiske samarbeidet ikke kan tas for gitt, men må pleies og utvikles. Noe vi i Foreningen Norden opplever med en markant medlemsvekst i kjølvannet av pandemien.
Parkeringsplass?
I flere tiår har det vært gjennomført undersøkelser om hvordan innbyggerne i Norden ser på det nordiske samarbeidet. I tiår etter tiår er det alltid en bred oppslutning om det nordiske samarbeidet, nesten ingen synes vi har for mye samarbeid (ca 1%). De fleste vil ha mer samarbeid enn det vi har. I 2010 var oppsiktsvekkende 42% positive til en nordisk forbundsstat. Hvorfor klarer vi ikke å levere mer nordisk samarbeid?
De store konkrete visjonene mangler. På 1950-tallet fikk vi avtaler om arbeidsmarked, sosial trygghet, passfrihet, og så videre. I dag jobbes det i stor grad med symptomene som oppstår av manglende samarbeid: grensehinder. Dette er et viktig arbeid, men for virkelig å kunne bevege samarbeidet fremover trengs det større reformer. For eksempel et felles personnummersystem og identitetskontroll. Det ville ha løst en rekke grensehinder. Planlegging av infrastruktur er et annet området som ville gitt stor gevinst om vi hadde løst det nordisk.
Riktignok har statsministrene vedtatt en visjon om at Norden skal bli verdens mest bærekraftige og integrerte region til 2030. Skal Norden bli verdens mest integrerte region, må det ambisiøse reformer og reelt samarbeid til. Regioner som ligner på Norden, med likartet kultur og samfunnsstruktur, har for lengst dannet stater i følge historikeren Gunnar Wetterberg. Selv om vi ikke skal danne en stat til 2030, må ambisjonsnivået skrus opp betraktelig.
Det offisielle nordiske samarbeidsorganisasjonene er viktige møteplasser. De sikrer at parlamentarikere og ministre hele tiden blir kjent med nordiske kollegaer og nye nordiske kollegaer etter hvert som folk blir skiftet ut. Dette har en enorm stor verdi i seg selv.
Men de store nordiske prosjektene må løftes inn i den nasjonale politikken. Det hjelper ikke om Nordisk råd vedtar en rekommandasjon om nordisk e-ID, nordisk medborgerskap, jernbane og så videre om dette ikke fører til at det også følges opp av i de nasjonale parlamentene.
Litt av problemet ligger i strukturen. I Nordisk råd sitter det parlamentarikere i utvalg som jobber med noe helt annet enn i komiteene de tilhører i det nasjonale parlamentet. Dermed er kontinuiteten svak. Det samme gjelder for ministre som sitter i ministerrådsmøter med en annen portefølje enn den de har på hjemmebane.
Jeg har selv opplevd å sitte i møter hvor stortingspolitikere har vist til at dette er saker de ikke behøver å bry seg om, for det er noe de gjør i Nordisk råd. Problemet er jo at rådet kun gir forslag som må vedtas i de nasjonale parlamentene.
Hvis de fellesnordiske institusjonene brukes som en parkeringsplass for nordiske initiativ, så er det ikke så merkelig at folk i Norden etterlyser mer samarbeid.
Hva bygger Norden?
Kultur, språk og historie er grunnleggende for det nordiske samarbeidet. Dette skaper samfølelse og identitet. Derfor er det så viktig at det nordiske perspektivet er til stede i skolen og kulturlivet. Det er dette som danner grunnlaget for alle andre former for nordisk samarbeid. Det er derfor uforståelig at regjeringssamarbeidet i Norden foreslo å kutte vel 20% innen utdannings- og kultursektoren i Nordisk ministerråd.
Er det noe våre fellesnordiske budsjetter burde brukes til, er det nettopp å styrke identitet og samfølelse til mennesker i Norden. Det skaper grunnlaget for tillit, og for et tett og godt samarbeid innen alle andre samfunnsområder. Det er en forutsetning for å oppnå statsministrenes visjon om Norden som verdens mest bærekraftige og integrerte region innen 2030.
Ja, vi må selvfølgelig effektivisere og prioritere, men det fellesnordiske budsjettet har blitt halvert fra 1995 til 2019 i forhold til BNP. Særlig høyt prioritert er det ikke. Nedprioriteringene av kultur, språk og mobilitet virker kortsiktige. Det vil koste mer å bygge opp forståelse og tillit, enn å vedlikeholde.
Under koronapandemien var det svært begrensede muligheter for personlige møter over grensene. Unge mennesker fikk ikke mulighet til å reise på sommerleir, skoleutveksling eller Nordjobb til et naboland. I de viktige formative ungdomsårene kan en slik reise være med til å skape forståelse for hva vi har felles i Norden, og for å oppleve en samfølelse med andre unge nordboere. Selv var jeg så heldig å oppleve Österbotten gjennom Nordjobb som 19-åring.
I en slik situasjon burde selvfølgelig de fellesnordiske institusjonene ha styrket kultur- og utdanningssamarbeidet, og satset sterkt på mellommenneskelig kontakt og forståelse. Slik ble det ikke.
Hva det offisielle samarbeidet ikke klarte å prioritere eller formulere etter pandemien, gjorde derimot et privat fond: A.P. Møller. Fondet så at det nordiske samarbeidet var utfordret på en rekke områder etter pandemien og satte av ekstra midler til økt samarbeid blant unge, økt eksponering av Nordens språklige og kulturelle fellesskap, samt bidra til å skape møtesteder for folk i Norden.
Nå haster det
Hvis vi ikke klarer å formidle samfølelsen, kultur- og språkfellesskapet til neste generasjon, vil det nordiske samarbeidet ende som annet internasjonalt samarbeid. Da kan vi se langt etter visjonen om Norden som verdens mest integrerte region. Dersom vi ønsker at det nordiske samarbeidet ikke skal forvitre i velmenende festtaler, må Norden ha større gjennomslagskraft. Vi behøver å styrke undervisningen om Norden i skolen, dersom Norden fortsatt skal være et hjemmeområde hvor vi bor, studerer og jobber på tvers av grensene. Vi må forbedre den skandinaviske språkforståelsen, dersom vi skal ha en språklig infrastruktur som ikke er engelsk, både internt i hvert enkelt land, og i det nordiske samarbeidet. Vi behøver å tenke infrastruktur på tvers av de nordiske grensene. Hadde Norden vært ett land, ville vi for lengst å ha bygd ut jernbane mellom de største byene. Vi må samordne lover og regler, for å unngå at innbyggerne blir behandlet ulikt.
Direkte valg
Med dagens samarbeidsstrukturer oppnår vi ikke dette. Samarbeidet blir for smått og for uforpliktende. Når de store krisene rammer, velger vi å ikke benytte samarbeidsorganene.
Vi behøver en ny samarbeidsstruktur for å levere nok nordisk samarbeid. En struktur som gjør at vi møtes til reelle forhandlinger, dag etter dag, der vi må gi og ta. Vi behøver et direktevalgt nordisk organ, kall det gjerne Nordisk råd. Det bør være representanter som velges direkte og et organ som har reell kompetanse på gitte områder. Vi opplever i dag at ny lovgivning ikke koordineres og det utvikles ulik praksis. Stikk i strid med intensjonene i Helsingforsavtalen.
Hvorfor er forpliktende nordisk samarbeid så farlig? Tanken er hverken ny eller radikal. Ny forskning som Morten Nordhagen Ottosen og Rasmus Glenthøj har gjort, viser at planene om et skandinavisk unionsparlament på midten av 1800-tallet var nære ved å bli en realitet. Blant annet var Bismarck, Napoleon III og Dronning Victoria positive til en nordisk union. Etter andre verdenskrig ble flere stemmer reist for å organisere Europa i føderale enheter for å unngå en ny katastrofe. Flere viste til Nordens forente stater som en mulighet.
I 1966 gikk Foreningene Nordens Forbund inn for overnasjonalitet til Nordisk råd.
Det er en grunn til at denne tanken dukker opp igjen og igjen. Skal vi bli verdens mest integrerte region, må det et forpliktende nordisk samarbeid til.
