Nordens sagadronning til minne

Nordens mest leste forfatter, Margit Sandemo (1924-2018), var produktiv til det siste. I dette intervjuet fra Magasinet Norden 4/2014 snakker hun om livet, litteraturen og leserne!

Tekst: Henrik Skjevestad. Foto: Hanna Folkemark Ellborg.

– Ja, jeg har da levd et godt liv. Et jækla godt liv, utbryter Margit Sandemo.

Forfatteren, som totalt har solgt svimlende 37 millioner bøker, har invitert Magasinet Norden til huset sitt i den lille havnebyen Skillinge i Skåne. Her har hun gladelig pratet, humret og blitt fotografert i nærmere tre timer. Om livet på tvers av nordiske grensehindre. Om pengene som ikke strakk til i ungdommen, men som kom da hun ikke tenkte over dem. Og om familien, forfattervirket og livet i Skillinge.

Sommergjestene har for lengst trukket opp til Stockholmstraktene igjen. Ute suser vinden vinterlig. Bare det grønne gresset og den milde temperaturen vitner om at vi er i Skåne og ikke lenger nord i Norden. Her, av alle steder, har Margit Sandemo (90) og datteren Tove (65) slått seg ned og bodd de siste 12 årene.

Om de synes det blir ensomt der nede på den svenske landsbygda? Å nei, du! – Da vi flyttet hit, var det mange som mente vi ikke var kloke, at vi aldri ville klare å komme inn i miljøet her. Men det tok bare en dag det, så hadde vi fått flere gode venner, bedyrer Margit.

Kranglet aldri

Riktignok ergrer hun seg over at den lokale krogen er vinterstengt. Kontrasten fra fjellbygda Valdres, til den lille sommerlandsbyen på Österlen, er slående.

– Jeg savner Valdres-somrene, men vintrene der er for harde. Så får valdrisene ha meg unnskyldt.

Å flytte til Skåne på permanent basis er et valg hun aldri har angret på.

– Vi hadde et fint sommerhus her inne i skogen, men fant raskt ut at det ble forlangt å kjøre fram og tilbake. Da begynte vi å titte etter et hus. I 1999 døde ektemannen Asbjørn, klippen Margit hadde vært gift med i 54 år. Ikke så mye som en eneste  gang kranglet de.

– Vi var veldig nær hverandre og lærte raskt at når vi merket at vi hadde ulike meninger, tok vi det ikke opp. Noen vil kanskje si at vi burde ha luftet det, men min erfaring er at det ikke trengtes.

Hun omtaler årene fra hun var 40 til 70 som de beste i hennes liv.

– Da var det bare Asbjørn og jeg, og vi kunne gjøre det vi ville.


Vil tilbake

I 2002, tre år etter at ektemannen gikk bort, fant Margit drømmehuset i den lille sommerbyen Skillinge, sørøst i Skåne. Datteren Tove (65), og to hunder ble med på flyttelasset.

– Men asken min skal spres i Valdres – som Asbjørn sin, uten at det akkurat haster med det, sier Margit med sitt sedvanlige lune smil.

Forfatteren reiser fremdeles mye rundt.

– Jag skulle gjerne raftet på Island igjen, der jeg har vært 23 somre, men balansen er ikke den samme, så det vil være vanskelig å komme seg ned til elva.

Hun er hele tiden oppmerksom, sylskarp og kommenterende rett fra levra. Det er lett å glemme at hun nylig feiret 90 år.

Da Margit for et par år siden møtte Snåsamannen, kunne han fortelle at hun komtil å bli 102 år. Og Margit føler på seg at det stemmer. Om hun virkelig selv ønsker å nå den alderen, er hun derimot blitt mer usikker på.

– Jeg kan ikke lenger holde rede på tiden, og skimter demensen der baki det fjerne. Etter en time har jeg glemt at jeg tok medisinen. Men når det er sagt, har jeg jo egentlig aldri vært god med tall og slikt!

Fantasi og fortellerevne derimot har det aldri skortet på. Snarere tvert imot.

– Det har vært et luksusproblem. Alt har bare kommet til meg. Den boken jeg skrev raskest, brukte jeg bare 11 dager på.

Ekte svorsk

Margit Sandemo og familien har flyttet fram og tilbake mellom ulike steder i Norge og Sverige hele livet. Det merkes på dialekten, som hun svitsjer mellom svensk,svorsk og norsk, tilsynelatende uten å tenke på det.


– Svenskene forstår egentlig norsk, men de gidder ikke alltid gjøre det, sier hun bestemt.

Hun trives i Norden, og reiser stadig tilbake til Valdres hver sommer.

– Forlaget lar meg bare skrive enkeltbøker nå, ikke serier. De vil ikke risikere å gå glipp av slutten!

– Like etter krigen sa moren min at jeg burde gå inn i Foreningen Norden. Men det ble aldri noe mer snakk om det etter det. Jeg visste vel ikke helt hva det var, innrømmer hun.

Oppveksten var tidvis tøff, Margit har tidligere pratet om voldtekter og påfølgende psykiske problemer.

– Da jeg forsøkte alkohol og røyk for første gang, var jeg åtte år. Da bestemte jeg meg for å ikke prøve det mer, smiler Margit.

Sigarettene forble urørt, men da hun som 40-åring fikk smaken på vin, var hun solgt.

– Da jeg begynte som forfatter, ble jeg etter hvert bedt med på restauranter av forlaget. Jeg, som var vant til enkle teltturer med Asbjørn, var skeptisk. Men det var jammen ikke verst!

Dropper serier

Forfatterskapet som begynte med føljetonger, fortsatte med gigant-suksessen «Sagaen om Isfolket», som alene har solgt omkring 25 millioner. 183 forskjellige titler er det blitt. Noen ambisjon om å nå 200 har hun likevel ikke.


– Forlaget lar meg bare skrive enkeltbøker nå, ikke serier. De vil ikke risikere å gå glipp av slutten!

Boken hun skriver på nå, er en roman fra miljøet i Skillinge i nåtid. Men selv om historien blir annerledes, lages den på samme måte som før.

– Ja, jeg skriver på skrivemaskinen på kontoret mitt. Da jeg forsøkte meg på datakurs for tredje gang, sendte de meg hjem igjen, smiler Margit.

Men Nordens mest leste forfatter har ikke alltid fått like mye anerkjennelse i alle kretser. I høst mottok 90-åringen Kongens fortjenestemedalje i gull, etter manges oppfatning en velfortjent heder.

I begrunnelsen for utnevnelsen sto det at forfatteren har vært en sterk bidragsyter til at ungdommer som i utgangspunktet ikke var interessert i bøker, begynte å lese. Da vi gjorde research til dette intervjuet, var det ikke rent få som sa til oss at Margit Sandemo hadde sørget for at de fra overhodet ikke å like bøker med den største selvfølgelighet begynte å lese.

– Jeg har fått mange brev fra lærere og elever opp gjennom årene som bekrefter det. Det er veldig koselig, sier Margit.

Totalt fikk hun om lag 60 000 fanbrev.


– Jeg leste dem alle, men rakk ikke å svare, påpeker Margit.


Fremdeles mottar hun ukentlig post fra den store leserskaren.


Store ambisjoner

Nå drømmer hun om at «Sagaen om Isfolket» skal bli tv-serie.

– Jeg har fått over 30 forespørsler, men rettighetene ligger foreløpig hos et selskap på Island, påpeker Margit.

Da hun mottok fortjenestemedaljen, ble forfatteren invitert til mottakelse på slottet.


– Han er en fin kille, Harald. Norge skal være stolt av ham, fastslår forfatteren, før hun ikke kan unngå å tillegge:

– Kong Olavs var jo virkelig folkets konge. da. Det er Harald også, men han er nok litt mere stillfaren, sier Margit med et smil.

På Oslo-turen der hun fikk utdelt fortjenestemedaljen, gjorde forfatteren unna ti intervjuer på to dager. Men noen mirakelkur for å holde seg så godt har hun ikke.

– Det må være gode gener, for jeg er egentlig verdens lateste! Jeg hadde en moster som ble 99, mens farsgubben min ble 93. Men i våre dager er det jo ingen sensasjon å bli 100, smiler Margit.

– I så fall får jeg jo møte kongen igjen. Om han lever!

**


Ute er det blitt mørkt. Lunsjen er over, vi har sikkert vært altfor lenge på besøk allerede. Men det er noe ved denne damen som gjør at man bare ikke vil gå. Likefullt reiser vi oss fra bordet.

Så kommer det fra Margit, som nærmest for å oppsummere det hele:

– Ja, jeg har da levd et godt liv. Et jækla godt liv!

Intervjuet ble opprinnelig publisert i Magasinet Norden 4/2014.