Professorpresidenten

Gudni Th. Johannesson er historieprofessoren som ble president over natten. Men når presidenten fronter feiringen av Islands 100 års suverenitet, er det fortsatt lange linjer involvert – også nordiske.

Tekst: Embret T. Rognerød. Foto: Terje Heiestad.

Presidentens kontor i Reykjavik sentrum ligger i et lite murhus like ved vannet Tjörnin. Fra gaten ligner huset til forveksling en forstadsvilla.

Idet Magasinet Norden kommer gående mot hovedinngangen, lukker hovedpersonen selv en hageport bak seg, før han kommer oss i møte og hilser. Han går uten jakke. I forværelset sitter en smilende, kvinnelig resepsjonist, med et lagbilde bak seg på veggen. Fotografiet er fra EM i kvinnefotball i 2017. Presidenten står foran kvinnelandslaget, jublende.

Stemningen kan ikke betegnes som offisiell. Men når Island i år feirer seg selv, 100 år etter at landet fikk suverenitet, ser Johannesson ingen grunn til å holde tilbake på de store ordene.  

– Det gir mening for Island å se tilbake, feire dette steget i vår historie og tenke over hvordan vi har utviklet oss. 1918 var en milepæl i Islands vei til selvstendighet. På mange måter var det dette året vi tok det avgjørende steget, som førte frem til opprettelsen av republikken i 1944. I 1918 ble vi en suveren stat og fikk fullstendig råderett over våre egen innenrikspolitikk.

Paradoksalt nok var 1918 også et tragisk år, påpeker historikeren Johannesson. Vinteren 1917–1918 var preget av ekstremkulde. Spanskesyken kostet rundt 500 islendinger livet, og vulkanen Katla hadde kraftig utbrudd som varte i tre uker. Johannesson tror også at jubileet er en påminnelse om hvor knyttet islendingene er til naturen og hvor sårbart samfunnet er.

– Historien demonstrerer hvordan vi bestemte oss for å ta hånd om vår egen politikk, samtidig som vi ble påvirket av faktorer vi ikke kan kontrollere, av naturens krefter. Av epidemier og verdensbegivenheter, sier han.

– En nødvendig merkevare
Når man snakker om Islands utvikling, både før og etter 1918, er selvsagt også relasjonen til resten av Norden et nærliggende tema.

– Vi har en nærhet mellom oss i Norden, også i dagens verden. Og når man ser tilbake på historien, deler vi både en felles arv og felles røtter, sierJohannesson.

I slutten av august kom utenriksminister Ine Eriksen Søreide til Island for å diskutere blant annet sikkerhetspolitikken. Johannesson sier at han ser på Norden som «en god merkevare». Men også som en nødvendighet.

– Vi ser det på så mange nivåer: Jeg var nylig i Seattle, under åpningen av detn ordiske museet der. Og jeg besøkte også det nordiske kunstkontoret i New York. Ved å bruke Norden som merkevare står vi sterkere. For oss, som er en liten nasjon i denne familien, ville det ha vært vanskelig å slå gjennom alene. Samholdet gir oss styrke, sier Johannesson.

Det betyr ikke at forholdet til de nordiske landene har vært uproblematisk.

– Vi har for eksempel hatt mange disputter med Norge rundt fiskerettigheter. Ogfolk på Island har nok også følt at nordiske politikere ikke engasjerte segnok, da Island lå nede med brukket rygg etter finanskrisen. Men vi har en grunnleggende forståelse for hverandre i Norden. Fortsatt velger de fleste islendinger nordiske land når de skal ut for å jobbe eller studere.

Presidenten utenfor presidentkontoret i Reykjavik. Foto: Terje Heiestad.


President over natten
Veien over til USA er heller ikke alltid så lang: Sommeren 2016 presenterte magasinet New Yorker en reportasje om Gudni Johannessons «usannsynlige» presidentskap. Og det er en god historie: Han ble valgt så å si uten erfaring – eller planer om å stille til å begynne med. 

Dette skjedde etter en svært turbulent periode: Både finanskrisen i 2008 og skatteparadisavsløringene fra Panama Papers, som inkluderte den islandske statsministeren, svekket tilliten til politikerne – i større grad enn i noe annet nordisk land.

– At jeg ble valgt, hadde nok mye å gjøre med at folk så etter noen som sto utenfor politikken. Det er opp til andre å avgjøre om jeg gjør en god jobb, men jeg har opprettholdt en god relasjon til de politiske partiene. Jeg ser presidentskapet som apolitisk, på siden av den daglige politikken. Det er en fordel når det kommer til det å forme en regjering. Hvis regjeringen kollapser, føler både folk og partier at personen på Bessastadir ikke erknyttet til den ene eller andre siden.

Det kan også ha kommet godt med at han som historiker har forsket på det islandske presidentskapet og på kunsten å forme regjeringer, tror Johannesson.

– Skjebnen ville ha det til at Island har gått gjennom to valg og nye koalisjonsregjeringeretter at jeg ble president. Det er nesten som om jeg har fått være med på mitt eget favoritt-TV-program eller plutselig er blitt en av skuespillerne på scenen i en forestilling, sier han og ler.

 
– Hva har overrasket deg ved livet som president?

– Det jeg har lært, er at når du er en offentlig person, er du alltid i rampelyset. Uansett hva du gjør og sier, vil folk høre og snakke om det. Du må bygge et skall rundt deg. Samtidig kan du ikke tenke på hvordan du fremstår hele tiden. Da blir du en annen person og stokk stiv. Jeg har funnet ut at jeg må bruke både erfaring, noe du får fort i denne bransjen, og intuisjon.

*

Dette er et utdrag av et lengre intervju fra Magasinet Norden 3/2018. Magasinet Norden utgis fire ganger i året og sendes ut til alle Foreningen Norden-medlemmer. Bli medlem!