En ny bok om Astrid Lindgrens bror, Gunnar Ericsson, har nettopp kommet ut: «Från Bullerbyn till Lidarrende». Den løfter frem en av Nordens glemte politiske visjonærer, en bonde fra Småland som gjennom livet fulgte en idé som igjen er blitt aktuell: et tett integrert Norden.

Tekst: Espen Stedje, generalsekretær i Foreningen Norden 

Gunnar Ericsson var forbildet for Lasse, figuren i Astrid Lindgrens bøker «Alla vi barn i Bullerbyn». I bøkene beskrives Lasse som sterk, rask og ofte den som bestemmer hva barna skal gjøre. Færre kjenner historien om mannen bak figuren: Gunnar var bonde, politiker og samfunnsengasjert nordist som i flere tiår arbeidet for å styrke båndene mellom de nordiske landene. 

Gunnar Ericsson var forbildet for Lasse, figuren i Astrid Lindgrens bøker «Alla vi barn i Bullerbyn». I bøkene beskrives Lasse som sterk, rask og ofte den som bestemmer hva barna skal gjøre. Færre kjenner historien om mannen bak figuren: Gunnar var bonde, politiker og samfunnsengasjert nordist som i flere tiår arbeidet for å styrke båndene mellom de nordiske landene. 

Finland i hjertet
På gården Näs utenfor Vimmerby vokste Gunnar opp sammen med sin søster Astrid. Hun ble en av verdens mest leste forfattere. Han valgte en annen vei.

Det nordiske engasjementet startet tidlig. På 1930-tallet kom Gunnar Ericsson i kontakt med landbruksmiljøer i Finland og begynte å lære seg finsk. Da Vinterkrigen brøt ut i 1939, hadde han et omfattende finsk nettverk.
Han engasjerte seg i Finlandshjelpen, organiserte støtte til jordbruket og tok imot finske krigsbarn i Sverige. Språket lærte han, fordi han ville forstå – ikke bare hjelpe på avstand. 

Blant dem han knyttet nære bånd til, var Urho Kekkonen, som senere ble Finlands president. Vennskapet mellom den svenske bonden fra Småland og den finske statslederen sier noe vesentlig om det nordiske samarbeidet: Det bæres ikke først og fremst av institusjoner, men av mennesker. Gunnar var en pådriver i arbeidet med å etablere Hanaholmen kultursentrum, det felles finsk-svenske møtestedet utenfor Helsingfors.

En politisk idé
I 1946 ble Gunnar Ericsson valgt inn i den svenske riksdagen for Bondeförbundet, dagens Centerpartiet. Det var en tid preget av både optimisme og alvor. Erfaringene fra krigen hadde gjort det tydelig hvor sårbare små stater kunne være alene.
For Ericsson var konklusjonen klar: Norden burde stå samlet. I et innlegg i Politisk Tidskrift i 1943 argumenterte han for en nordisk forbundsstat – det han kalte ‘Nordens Förenade Stater’. Noe som for ham ikke var en utopi, men et realistisk mål, forutsatt at de nordiske landene etter krigen ville ta steget fullt ut og danne en føderasjon. 
Planene om en nordisk forsvarsallianse i 1948–49 strandet. Danmark, Island og Norge gikk inn i NATO, Finland valgte nøytralitet etter press fra Sovjetunionen, og Sverige definerte seg som alliansefri. Mulighetsvinduet lukket seg. Men tanken forsvant ikke.

Bygde Norden – lokalt
Allerede i 1943, mens krigen fortsatt raste, tok Gunnar Ericsson initiativ til å stifte en lokalavdeling av Föreningen Norden i Vimmerby. Han var overbevist om at foreningen hadde en avgjørende rolle å spille. Som han selv skrev i Vimmerby Tidning i januar 1943: «Föreningen Norden har en stor uppgift att fylla», og han mente foreningen kunne bli en fri og folkestyrt drivkraft for nordisk samhørighet.
Slik vokste det nordiske samarbeidet frem nedenfra, med samtaler og konkrete møteplasser. I dag finnes det lokale avdelinger over hele Norden. 

En historie som kommer tilbake
Den nye boken om Gunnar Ericsson gir et rikere bilde av både mennesket og politikeren. Den viser en person som har stått i skyggen av sin berømte søster, men som samtidig var en del av en større nordisk bevegelse.
At denne historien løftes frem nå, er ikke tilfeldig. For første gang siden andre verdenskrig står alle de nordiske landene på samme sikkerhetspolitiske plattform. Med Finland og Sverige i NATO er det skapt et nytt utgangspunkt for samarbeid om forsvar, beredskap og felles infrastruktur.
Samtidig diskuteres igjen ideer om tettere nordisk integrasjon. Historikeren Gunnar Wetterberg har tidligere lansert konkrete forslag til en nordisk forbundsstat. Det som for Gunnar Ericsson var en fremtidsvisjon, fremstår i dag mindre fjernt.

Mer enn Bullerby
Gunnar Ericsson var ikke bare politiker. Han var også kunstner og satiriker, og ga ut en rekke satiriske årbøker om svensk politikk. Men det nordiske engasjementet er en rød tråd i hans liv. Han stilte opp da naboer trengte hjelp. 
«Nordens forente stater» ble aldri virkelighet i hans levetid. Spørsmålet er om vi i dag står nærmere eller om vi fortsatt nøyer oss med å tenke at det nordiske samarbeidet er godt nok. 
Historien om Gunnar Ericsson minner oss om at nordisk samarbeid aldri har vært en selvfølge, men et valg. Det må tas på nytt – og følges opp med konkret handling – hver eneste gang,