– Nordisk identitet er ikke noe vi har fått utdelt én gang for alle, sier den finske statsviteren og historielæreren Marcus Forsbacka. – Og vi har endret fokus etter Russlands invasjonskrig i 2022 og Trumps utspill om Grønland. 

Tekst: Foreningen Norden

Hva vil det egentlig si å være nordisk i en tid preget av uro og økende geopolitisk spenning? Forsbacka beskriver Norden som noe langt mer sammensatt enn en ryddig felles identitet. Ikke én ren og klar form, men en helhet bygget opp av ulike erfaringer, vaner og måter å se verden på. Finland, for eksempel, har med seg et erfaringsgrunnlag og en kobling til krig som sitter sterkere i den kollektive hukommelsen enn det som er vanlig i resten av Norden.

Den nordiske bløtkaka

– Hvis jeg skal bruke et bilde, så ligner Norden mer på en bløtkake enn på en flaggstang, sier han. – Lag på lag av nasjonale særpreg som til sammen blir noe vi likevel kjenner igjen som «nordisk». Forsbacka er statsviter utdannet ved Åbo Akademi i Vasa, har studert språk og historie i Norge og Tyskland og har bakgrunn som journalist. Han har bodd i Norge siden 2006, og utforsker i foredraget «Mellom nordiske stemmer» nordisk identitet i en mer urolig tid.

I det første laget ser han det norske– friluftslivet, skitradisjonene og en påfallende trang til å komme seg opp på en topp. I det neste laget ligger det svenske: strukturen, systematikken og viljen til å ha plan og prosess på plass før noe settes i gang. Deretter kommer det danske: evnen til å skape hygge og ta livet med ro. Og i det finske laget ligger refleksen mange kjenner igjen: – Først er det forventet at du prøver å fikse det selv. Å spørre om hjelp er siste utvei.

Forskjellene er ikke dramatiske. Men de er der – og de merkes, særlig når vi samarbeider på tvers av landegrensene. Svensk konsensuskultur kan oppleves både inkluderende og, for de mer utålmodige, en smule omstendelig. Den finske beslutningsstilen kan virke effektiv, men også direkte. I Norge er dialekten en del av identiteten, noe mange tar med seg inn i møterommet med stolthet. I Finland kan det samme bli oppfattet som noe som bør tones ned i mer formelle sammenhenger. – Ingen av delene er riktigere enn de andre, men det er greit å vite om dem hvis vi faktisk ønsker å forstå hverandre, sier han.

Samtidig peker Forsbacka på noe som binder Norden sammen på en mer stillferdig måte: en forventning om at man gjør jobben sin skikkelig, en viss skepsis til snarveier og en grunnleggende idé om at fellesskapet fungerer best når alle bidrar. – Dette er ikke verdier vi går rundt og snakker om på seminar, sier han. – De bare ligger der, som en slags uskreven kontrakt. Vi merker det først når noen bryter den.

Eller, som han formulerer det med et glimt i øyet – I Norden er det helt greit å være uenig, så lenge vi gjør det ordentlig.

Når historien sitter i veggene

Når Forsbacka vender blikket mot Finland, blir det tydelig at historien spiller en annen rolle der enn mange nordmenn kanskje er vant til. Der andre verdenskrig i Norge i stor grad er blitt historieformidling og nasjonalfortelling, er den i Finland fortsatt tett knyttet til familieerfaringer. Nesten alle har en bestefar, oldefar eller nær slektning som var direkte berørt – som soldat, som evakuert eller som del av et samfunn under press.

Mange av disse historiene ble aldri fortalt. De lå der, mer som erfaring enn som fortelling, og kom først senere frem gjennom møter, skolebesøk og åpne arkiver. – For mange finner er ikke krigen bare noe du leser om i en bok, sier han. – Den sitter i veggene hjemme, i små historier som plutselig glipper ut ved kjøkkenbordet.

Krigserfaringen er sammensatt. Finland sto i en eksistensiell kamp for selvstendighet, men måtte samtidig navigere i et politisk landskap med få gode valg. Denne historiske erfaringen har satt spor i samfunnets mentalitet. Den har bidratt til en sterk vekt på beredskap, egen evne og vilje til å forsvare seg – men også til en realistisk forståelse av hva små stater står overfor i møte med stormakter. – Når du vokser opp med historier om at landet ditt faktisk kunne ha forsvunnet, setter det seg i ryggraden. Det påvirker hvordan du ser på frihet og uavhengighetens pris, sier Forsbacka.

Russlands invasjon i 2022 markerte et tydelig brudd, ikke bare i europeisk politikk, men også i hvordan Norden ser på seg selv. I Finland ble utviklingen ikke først og fremst opplevd som en dramatisk ny situasjon, men som en gjenkjennels: en bekreftelse på at geografi og historie fortsatt betyr noe.

Et nytt alvor i nordisk samarbeid

Beslutningen om å søke medlemskap i NATO kom derfor raskt og med bred oppslutning – ikke som et uttrykk for panikk, men som et rasjonelt valg i en mer uforutsigbar verden. 
– Det var Russland og Putin som tok dette valget for Finland, sier Forsbacka.

Samtidig innebærer dette en ny situasjon for hele Norden. For første gang er de nordiske landene samlet i én og samme forsvarsallianse. Det høres teknisk ut, men i praksis betyr det at nordiske soldater og piloter trener sammen, planlegger sammen – og i ytterste konsekvens skal kunne forsvare hverandre. Det gir en helt annen tyngde, men også et større ansvar.

– Det nordiske fellesskapet har alltid vært viktig, sier Forsbacka. – Men nå handler det ikke bare om kultur og språk. Det handler også om hvem vi faktisk står skulder ved skulder med hvis det verste skulle skje.

Han er opptatt av hvordan dette endrer perspektivet på nordisk samarbeid.

– Det er ikke lenger bare et spørsmål om kultur, språk og historiske bånd. Det handler også om tettere forsvarssamarbeid innen alliansen, beredskap og felles strategiske interesser. Som flere nordiske ledere har pekt på, handler moderne sikkerhet ikke bare om hva man gjør alene, men om hvem man står sammen med. Kanskje oppstår det nettopp her et nytt lag i den nordiske bløtkaken: et fellesskap som ikke bare er basert på verdier og likheter, men også på en felles forståelse av hva som står på spill.