– Jeg har aldri sviktet mitt land, men min lojalitet har heller ikke blitt satt på prøve. Kunne jeg gjort det? Kunne du gjort det, kåserer Hege Kofstad, forfatter av boka «Kodenavn Greta».

Tekst: Hege Kofstad
Foto: Gyldendal Forlag og Alf Jacobsens arkiv

Jeg er en nordboer som har bodd mye i utlandet. Og aldri har jeg følt meg mer nordisk enn når jeg har møtt det vantro blikket til en australier eller balineser etter å ha fortalt at det kan bli over 20 minusgrader der jeg kommer fra og at det om sommeren er lyst nesten døgnet rundt og om vinteren tilsvarende mørkt. Forventet reaksjon: Jeg må være en skikkelig hardhaus, en slags Fridtjof Nansen eller Knud Rasmussen – en karakteristikk som er høyst ufortjent. I store deler av verden er det eksotisk å være fra et kaldt, lite, rikt land langt der nord.

Lojalitet til et land – eller til Norden som fellesskap – er en personlig, ullen og uhåndgripelig ting, inntil ett punkt. Illojalitet er i ytterste konsekvens ulovlig, rent juridisk sett. Jeg har aldri sviktet mitt land, men min lojalitet har heller aldri blitt satt på prøve. Kunne jeg ha gjort det? Kunne du ha gjort det? Det spørsmålet har jeg båret med meg gjennom de siste årene mens jeg har fordypet meg i historien om Gunvor Galtung Haavik, Nordens lengst kjente operative spion.
Som meg tilbrakte Gunvor mye tid i utlandet, som ansatt ved den norske ambassaden i Moskva. Hun var ikke kommunist, men hun elsket en russisk mann, Vladimir Kozlov. Det skulle vise seg å være en svakhet, som ble jaktet på. I et Sovjetunionen, som under den kalde krigen mot Vesten brukte alle tenkelige virkemidler, sviktet hun. Hun ble forfulgt, overvåket og manipulert av profesjonelle etterretningsagenter. Det som begynte som små og tilsynelatende ufarlige gjentjenester for å få møte Kozlov, utviklet seg snart til press om å gjøre mer eller å bli avslørt. Hadde hun noe valg? Ja, selvfølgelig. Hun kunne ha ofret seg selv for å redde sitt lands interesser. Men mellom disse ytterpunktene finnes det mange gråsoner. Kozlov var også under press av KGB og ble utnyttet som honningfelle. Som russer var han smertelig klar over konsekvensene av å ikke adlyde regimet. Han mente selv at både Gunvor og han var ofre for den kalde krigen. «Hva var vel Romeo og Julies historie mot vår egen», sa han en gang til Gunvor.

Spionasjens vei er brolagt med tragiske skjebner. Homofili, avhengighet, utroskap og pengeproblemer er velkjente pressmidler. I en tid hvor mer var skambelagt og tabu enn i dag, hadde mange noe de ikke ønsket skulle komme for dagen. Gunvor var heller ikke den eneste nordiske spionen i 1950-tallets Sovjetunionen. Den svenske flyattachéen Stig Wennerström var aktiv spion ved den svenske ambassaden i Moskva samtidig som Gunvor. Finske Jukka Rusi ble avslørt som KGB-agent i 1977, og på den andre siden finner man den etnisk-finske KGB-offiseren Reino Häyhänen, som hoppet av til USA og avslørte omfattende sovjetisk spionasje. Det er ikke uten grunn spionasje har blitt kalt verdens neste eldste yrke.
Gunvors åtte år i Sovjetunionen ble preget av svik, både hennes eget og andres. Da hun flyttet tilbake til Norge, håpet hun å unnslippe KGBs krav. Det lyktes ikke. I nesten 20 år til skulle hun overlevere utenriksdepartementets dokumenter til russisk etterretning.

Da jeg skrev boken om Gunvor, strevde jeg lenge med å få tak i kjernen av henne. Av noen ble hun beskrevet som omsorgsfull, av andre som avvisende, sjenert, tilbaketrukket og samtidig som en sprudlende person som elsket oppmerksomhet, som danset på oppfordring og spontant når hun var glad – eller trist; som en jomfruelig peppermø av noen og en promiskuøs rundbrenner av andre; en regelrytter, men beviselig spion.
Er disse motsetningene allikevel så oppsiktsvekkende? De fleste av oss spiller forskjellige roller gjennom livet, basert på hvordan andre oppfatter oss og de ulike forventningene vi møter – slik som jeg blir stolt nordboer i utlandet, mens jeg i Norden knapt nok ofrer nordiskheten min en tanke. Kunne vi alle blitt dratt inn i agentenes og spionasjens skyggefulle verden gitt at vi var utsatt for riktige pressmidler, omstendigheter og motivasjon? Eller var det noe spesielt med Gunvor? Etter å ha jobbet med dette stoffet tror jeg svaret for min egen del er ja, jeg tror det kunne skjedd meg også. Kanskje ikke i nåtiden, men i datiden. Som lesbisk og med et tidvis problematisk forhold til rus, kunne jeg vært interessant for KGBs profesjonelle manipulatorer. I dag skammer jeg meg ikke over noe av dette, men kanskje hadde jeg gjort det da – nok til å svikte landet mitt?

Kanskje vi burde snakke mer om dette. Ikke fordi vi alle går rundt med etterretningsmateriale i jakkelommen, men fordi det minner oss på at lojalitet – enten det er til et land, en idé eller en person – ikke alltid er så stabil som vi liker å tro – og at det er styrke i åpenhet.
Den britiske forfatteren Edward Morgan Forster sa en gang at «hvis jeg måtte velge mellom å forråde mitt land og å forråde min venn, håper jeg at jeg har motet til å forråde mitt land». La oss håpe vi slipper å velge.