Jeg var nylig på gamle trakter. Der mine mest formative år ble tilbrakt. I bygde-byen Steinkjer. Mens jeg vandret i Kongens gate, kom jeg til å tenke på mine tre kjærester fra den gang. To jenter og en sak. Da jeg nå fikk høre om disse kvinnenes skjebne, ble jeg minnet om at dette var lenge siden. Nær to generasjoner. Den ene var død, den andre dement.

Kåsør: Gunnar Mathisen
Foto: Privat

Den tredje kjæresten, om så skal sies, var Norden. Ja, du leste riktig. En nokså bisarr kjærlighet for en 20-åring, vil mange mene. Det hadde seg nemlig slik at jeg var aktiv ungdomspolitiker, der Norden var svaret på nærmest alt. Uansett spørsmål. Norden var selve vaksinen mot både NATO og EU.
Også denne kjærligheten ble borte etter hvert som jeg steg i gradene i departementene. Politisk aktivisme og embetsgjerning er dårlig kombo.
Men det var AP-nestor Haakon Lie som først satte inn dødsstøtet.
Jeg husker en episode fra min tid som AUF-leder i Nord-Trøndelag. Mitt i en tale som jeg holdt på årsmøtet i fylkespartiet på Namsos, kom hovedgjesten, selveste partibossen Haakon Lie, busende fram og rev manuskriptet ut av hendene på meg. Jeg var midt i et resonnement om NATO og for nordisk forsvarssamarbeid, da det skjedde. Han trev papirene til seg og smekket meg på fingrene. Dette vakte selvsagt stor oppmerksomhet, og anekdoten er senere gjengitt i historiebøker.

I pausen gikk jeg på toalettet. Jeg hadde ikke før tatt oppstilling ved pissoaret før Haakon Lie kom farende inn og tok tak i den ene armen, mens han sa med sin meste inntrengende stemme: «Jeg skal knuse deg, Mathisen, bare vent!»
Jeg fikk ikke ut en dråpe, ikke et ord heller, snudde meg bare brått og løp ut.
Denne episoden ble begynnelsen på slutten av mitt politiske engasjement. Haakon Lie tålte ikke at noen sa ham og NATO midt imot. Han fnøs av Norden som alternativ.

Et par år senere, i 1972, da det første store slaget om EU sto, ble punktum for den politiske karrieren satt. Jeg var leder av AUF-stud i Oslo, og holdt den tradisjonelle 1. mai-talen ved Martin Tranmæls gravsted. Et flammende innlegg om nordisk samarbeid, med brodd mot EU-medlemskap. Jeg sa noe sånt som at «en ung og livsfrisk Martin Tranmæl ville stått sammen med oss i kampen mot EU». En journalist fra Arbeiderbladet, nå Dagsavisen, var hoderystende til stede, og dagen etter lyste overskriften fra avisstativene byen rundt: «Gravskjenderen Mathisen».
Tranmæl var radikal som ungdom, men ble EU-tilhenger på sine gamle dager. Det falt derfor journalisten tungt for brystet at han ble tatt til inntekt for EU-motstanden. På Youngstorget fikk trollfabrikken og trykksverten nye omdreininger, og det var ikke måte på hvilken hets den unge 1. maitaleren ble utsatt for. Arbeiderpartiet er ingen søndagsskole, og det fikk vår mann erfare på kroppen. Det var bare komme seg ut av politikken
Begge disse anekdotene fra Arbeiderpartiets litt mørke historie, handler i bunn og grunn om Norden. For radikale mennesker på 1970-tallet var Norden selve bolverket mot både NATO og EU. Den eneste måten å lufte ut stanken av amerikansk imperialisme og europeisk kapitalisme på, var å vende seg mot Norden.
Det hører med til historien at den nevnte taleren i Namsos og Oslo for lenge siden ble en ihuga tilhenger av både NATO og EU.

En får finne trøst i det gamle ordtaket: «Den som ikke er radikal i sin ungdom mangler hjerte, og den som ikke er konservativ i sin alderdom mangler hode.»
Eller var man rett og slett forut for sin tid?

Aldri har Norden vært så in som nå. En stund trodde jeg at Norden var gått ut på dato. Nå er begrepet på alles lepper, synes det som.
Det er ikke bare det lett politisk ufarlige kunst- og kulturområdet, som har fått et oppsving. Energi og miljø er andre viktige pilarer i samarbeidet. Det samme er helse og velferd, utdannelse og matsikkerhet. Det seneste eksempelet er kampen mot gjengkriminalitet, som mer og mer foregår over landegrensene.
Det beste uttrykket for Nordens nye storhetstid, er likevel den nordiske «forsvarsunionen». Gammelraddisenes våte drøm ble til slutt realisert – innenfor rammen av NATO. Ingen så det komme, men de aller fleste er i dag glad for det nære militære og militærpolitiske samarbeidet i Norden.

Selv om de nordiske land har valgt ulike løsninger i forhold til EU, er det etablert tette samarbeidsrelasjoner også i EU-saker. Norge er en glad bigamist: Forlovet med EU, og gift med Norden.
I godt over 60 år har vi hatt et åpent arbeidsmarked, nesten like lenge som EU. Det regionale samarbeidet i Norden er et av verdens eldste i sitt slag, og en modell for mange land som prøver å stable en tilsvarende ordning på beina.
Norden – EU light, men du verden så bright. Min gamle kjærlighet har virkelig fått luft under vingene!

Om forfatteren

Gunnar Mathisen er statsviter fra Universitetet i Oslo. Han har 25 års erfaring fra norske departementer der han har hatt lederoppgaver det meste av tiden. Han har senere vært senior partner i Geelmuyden Kiese, Nordens største kommunikasjonsbyrå. Mathisen har også vært nasjonal ekspert i OECD i Paris og i Europakommisjonen, og arbeidet ved Den norske EU-delegasjonen i Brussel og ved den norske ambassaden i Beijing. Han har skrevet 12 bøker, både sakprosa og romaner.