Høringssvar levert 30. april 2025

Foreningen Norden har over lengre tid fulgt utfordringen med at «det er ikke mulig å få godkjent norskfaget med et annet nordisk språk på tilsvarende nivå», slik oppdragsbrevet fremhever, og vi støtter opp om beskrivelsen av problemet.

Vi støtter også opp om Utdanningsdirektoratets vurderinger, og vi ønsker velkommen endring av opplæringsforskriften, slik at kravet til norsk kan dekkes med tilsvarende svensk og dansk språkfag for de som skal opp til fag- eller svenneprøve.

Vi er glade for at oppdragsbrevet nevner at «nordiske statsborgere eller personer med utdanning fra Norden møter de samme kravene i norskfaget som alle andre utenlandske personer når de skal gå opp til fag- og svenneprøve i Norge».

Foreningen Norden mener at språkkravet bør kunne tilfredsstilles med dansk eller svensk, ut ifra det enkle premisset at språkene er tilnærmet like, og Språkloven § 8, samt andre viktige forskrifter og avtaler (nevnt under), illustrerer dette. Vi mener at å behandle norsk, svensk og dansk ulikt utgjør et unødvendig grensehinder i Norden. Det vises i del 1.1 Bakgrunnen for høringen til en formulering om at de skandinaviske språkene anses som likeverdige i høyere utdanning, som kan være en mulig løsning også i videregående opplæring. Foreningen Norden mener at disse skal likebehandles i videregående opplæring, i tråd med Språkloven § 8 og flere avtaler.

At de skandinaviske språkene er likestilte innen utdanning, og ikke behandles som fremmedspråk, er et svært viktig prinsipp, som mange utdanningsinstitusjoner har som en uttalt språkpolitikk. Prinsippet har bidratt til å opprettholde språkforståelsen over nordiske landegrenser. Det har også bidratt til stor mobilitet blant borgere, og å opprettholde Norden som en felles utdanningsregion. Prinsippet bør gjenspeiles også i opplæringsforskriften.

Vi støtter altså opp om at Språkloven § 8 (om rett til å bruke svensk eller dansk i kontakt med offentlige organ) er av relevans, og den nordiske språkdeklarasjonen eksempelvis har også tydelige forutsetninger om forståelse på tvers av de skandinaviske språkene. Helsingforsavtalen fra 1962, ofte omtalt som «Nordens grunnlov», stiller klare forventninger om at landene skal likebehandle nordiske borgeres med sine egne borgere. Vi er glade for at også opptaksforskriften § 2-2 (1), samt fagskoleforskriften § 9 (1), er trukket frem, som begge peker på at fullført videregående opplæring fra et nordisk land kvalifiserer til opptak uten tilleggskrav i norsk.

Vi støtter, med andre ord, opp om Utdanningsdirektoratets vurderinger.

Vedrørende del 3.5 – 3.9 (om svenske og danske læreplaner) vil vi kommentere at vi er glade for å se en vurdering av hvilke språkfag i Norden som tilsvarer norskfaget vårt. Vi er glade for å se en vurdering av den svenske og danske læreplanen i denne sammenhengen. Videre ville vi ha ønsket velkommen en vurdering av hvordan opplæringen i svensk språk i Finland, samt opplæringen i dansk språk på Island, kan sees opp mot krav til norsk. 300 000 finner har svensk som morsmål. I tillegg har alle finske borgere svensk som andrespråk, og alle islandske borgere har dansk som andrespråk.

Med tanke på at nordiske språk brukes på tvers av landegrenser er det også positivt at høringsnotatet poengterer at «dersom det skulle vise seg at det er ønskelig å utvide ordningen til også å omfatte andre nordiske språk, vil vi vurdere dette senere».