En visjon som venter på en handlekraftig politikk?

Det er ti år siden ideen om en nordisk forbundsstat på ny ble lansert. Er tiden kommet for å realisere denne utopien?

Tekst: Jan Erik Grindheim Foto: CF-Wesenberg /kolonihaven.no

Da den svenske historikeren og samfunnsdebattanten Gunnar Wetterberg i 2010 utredet sitt syn på en nordisk forbundsstat i Nordisk råds og Nordisk ministerråds årbok, stod det på baksiden av boken at «Med sina politiskt ytterst kontroversiella förslag förväntas författaren att åter skapa debatt i de fem nordiska länderna».  

Slik gikk det ikke. Det ble ingen grunnleggende debatt. Kanskje fordi forslagene ikke var kontroversielle nok eller fordi Förbundsstaten Norden ble lansert midt i den globale finanskrisen? Eller var det, som Wetterberg selv skriver om lignende forsøk tidligere, fordi vi mangler «en gemensam nordisk offentlighet»?  

Historiens slutt eller historiens begynnelse?

Förbundsstaten Norden ble skrevet 20 år etter Berlinmurens fall, i en aura av åpenhet for nye måter å tenke politisk organisering på. Det var, som den amerikanske samfunnsviteren Francis Fukuyama beskrev i boken The End of History and the Last Man fra 1992, en tid for historiens slutt og en tid for en ny begynnelse. Den kalde krigen var over, og Sovjetunionen var borte. Ikke bare hadde det liberale demokratiet, med sine representative politiske institusjoner og rettsstatlige prinsipper, seiret i de nordiske landenes nærområder, men, som den danske utenriksministeren Uffe Ellemann-Jensen så treffende påpekte, fantes det ikke lenger noe å være nøytral mellom.  

På stormaktenes nåde?

«För första gången på århundraden finns det inte stormaktsintressen som försvårar en nordisk samling», skrev Wetterberg. Sant nok, men i dag finnes det kanskje ikke noen stormaktsinteresser som «försvarar» et slikt politisk prosjekt? Derfor er ikke Wetterbergs nordiske forbundsstat mulig å realisere. Eller er den det, og er det i så fall stormaktenes støtte som vil være det avgjørende, eller er det de enkelte landenes egne interesser som eventuelt står i veien for et slikt prosjekt?

EU-samarbeidet og EØS-avtalen har endret rammebetingelsene for det nordiske samarbeidet særlig på det økonomiske området, men også kulturelt og politisk. Fremdeles er det noen utfordringer på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området siden Danmark, Island og Norge er medlemmer av NATO, mens Finland og Sverige ikke er det, og Danmark, Finland og Sverige er medlemmer av EU, mens Island og Norge ikke er det. Men også her ser vi tilnærminger som ikke var mulig under den kalde krigen, men som nå burde føre til et langt tettere samarbeid i de nordiske landene og i EU.

En nordisk forbundsstat i et føderalt Europa?

Wetterberg presenterer en rekke løsninger for hvordan en nordisk forbundsstat kan organiseres, «från avtal om samarbete i noggrant specificerade frågor till federala parlament med möjlighet att fatta mer eller mindre kvalificerade majoritetsbeslut som även trilskande delstater måste följa». Men uansett organisasjonsform, vil de nordiske statene møte på utfordringer i et tettere samarbeid fordi de er så spesielt organisert: «De är i en mening centraliserade enhetsstater, där bara den centrala statsmakten har lagstiftningsrätt. Å andra sidan är den lokala självstyrelsen stark.»

En nordisk forbundsstat i et føderalt Europa er likevel fullt mulig, dersom vi kan utvikle en nordisk og europeisk offentlighet, hvor nasjonalstatlige interesser og politikk ikke står i veien for den frie bevegelsen av personer, varer, tjenester og kapital i EUs indre marked eller EUs grunnleggende prinsipp om at politiske beslutninger skal tas så nærme dem det gjelder som mulig, men på et så høyt nivå som nødvendig.  

Det er nærhet i beslutningene som er grunntanken i føderalismen og ideen om en forbundsstat; ikke sentralisering av makt i Brussel, slik mange i Norden tror. Kanskje det er på tide å stille spørsmål ved de sterke nasjonalstatlige interessene som til nå har hindret et tettere samarbeid både i Norden og for Norden i Europa? En nordisk forbundsstat er en realistisk utopi mer enn noen gang. «Det är en vision som ligger och väntar på handlingskraftig politik, över gränserna, både geografiskt och politiskt.»