Høringssvar til ny opplæringslov

Foreningen Nordens høringssvar vedrørende NOU 2019:23 Ny opplæringslov, 01.07.2020

Opplæringen i skolen skal, etter gjeldende opplæringslov, åpne dører mot verden og framtiden. Den skal gi elevene historisk og kulturell innsikt og forankring, gi elevene kunnskap, kompetanse og holdninger til å mestre livet, og til å ta del i arbeid og fellesskap i samfunnet. Norden er både kontekst og arena for alt dette. Det nordiske språk-og kulturfellesskapet er en naturlig og integrert del av norsk språk, historie, kultur og identitet. Det settet av verdier som vi bygger samfunnet på og regner som sentrale for Norge, deler vi også med våre naboland. Et tett offisielt nordisk samarbeid har lagt premissene for et felles nordisk studie- og arbeidsmarked og et integrert næringsliv i Norden, og er derfor relevant for opplæringsloven.

Det nordiske samarbeidet er nødvendig for å finne felles løsninger på fremtidens lokale og globale utfordringer. Det er bred politisk enighet om at det nordiske samarbeidet er verdifullt, og det har en stor folkelig støtte. Det nordiske samarbeidets betydning og utbredelse må imidlertid synliggjøres for at oppvoksende generasjoner skal få ta del i og videreføre det. Også statsminister Erna Solberg har uttalt at vi ikke kan ta relasjonene i Norden for gitt: "[V]i i Norden er på mange måter en familie. Bundet sammen gjennom historie, språk, geografi og interesser. Men kanskje viktigst: tilliten til hverandre [..] Vi bør passe oss for å tro at forholdet ikke må pleies" (Tale 26.03.2019).

Foreningen Norden mener Norge bør være mer offensiv og tydelig på sine nordiske forpliktelser og intensjoner. Foreningen Norden mottar med jevne mellomrom spørsmål fra borgere som har vanskeligheter med å forstå hva de nordiske avtalene egentlig gir rett til, og vi har sett eksempler der offentlige institusjoner med ansvar for tolkning og utøving av lovverk har nedprioritert nordiske avtaler på bekostning av borgeren. Dette gjør mobilitet over de nordiske grensene vanskeligere og mer uforutsigbart, også for barn og unge i skolen.

Det nordiske samarbeidet er et tverrsektorielt anliggende, språkspørsmål et ansvarsområde Kunnskapsdepartementet deler med Kulturdepartementet. Regjeringen og Kulturdepartementet har nylig valgt å inkorporere Nordisk språkkonvensjon i sitt forslag til ny, helhetlig språklov, med egen paragraf om nabospråkforståelse:

«Departementet meiner etter høyringsrunden at framlegget til § 8 har den rettslege krafta som departementet gjorde greie for i høyringsnotatet, nemleg at gjensidig forståing av grannespråka må forsterkast, og forventningar om dette bør òg inn i norsk rett [..] Med framlegget til føresegn gjev departementet status og tyngd til grannespråksforståinga: Det vil seie at det er å vente at det offentlege Noreg forstår dansk og svensk så godt at desse språka kan brukast i kontakt med det offentlege. Det er òg rimeleg å vente at skandinaviske borgarar forstår norsk. Offentlege organ kan sjølvsagt svare på norsk, og dette går fram av paragrafen. Departementet gjev Foreningen Norden rett i at framlegg til føresegn er ei «forventning om at nabospråkforståelsen skal holdes i hevd», og at dette bør reflekterast i politiske vedtak framover. Språklova sikrar ein språkpolitikk i fleire sektorar som tek vare på dei verdiane som ligg i den skandinaviske kulturfellesskapen. Regelen om at dansk, norsk og svensk kan brukast om kvarandre i kontakt med offentlege organ, er med på å inkorporere den nordiske språkkonvensjonen, artikkel 2, i norsk rett.»

(Prop. 108 L (2019–2020) Lov om språk (språklova), vår utheving)

Foreningen Norden mener Kunnskapsdepartementet nå bør ta tilsvarende grep. Ved hjelp av små justeringer i den nye opplæringsloven vil Norge kunne ivareta sine forpliktelser i nordiske avtaler, og dermed ivareta unges muligheter til å delta i det nordiske kultur- og språkfellesskapet, studie-, og arbeidsmarkedet og det nordiske samarbeidet (også) i framtiden. I NOU 2019:23 er nordiske avtaler av betydning for grunnopplæringen ikke nevnt, og vi ser det derfor som viktig å fremheve to viktige avtaler; traktaten Helsingforsavtalen - Samarbeidsavtale mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige (1962) og - Overenskomst mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige om nordisk utdanningsfellesskap på den videregående skoles nivå (allmennfaglig og yrkesfaglige studieretninger)(2008), gjerne kalt Gymnasavtalen.

Helsingforsavtalen

- Samarbeidsavtale mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige:

Art 1. Avtalepartene skal søke å bevare og ytterligere utvikle samarbeidet mellom landene på det rettslige, kulturelle, sosiale og økonomiske område, og når det gjelder samferdsel og miljøvern.

Art 2. Ved utformingen av lover og andre rettsregler i de nordiske land skal statsborgere i de øvrige nordiske land behandles likt med landets egne statsborgere. Dette gjelder innenfor samarbeidsoverenskomstens virkeområde.

Art 8. Undervisning og utdannelse i skolene i de nordiske land skal i passende omfang omfatte undervisning om språk, kultur og alminnelige samfunnsforhold i de øvrige nordiske land, herunder Færøyene, Grønland og Åland.

Art 9. Hver avtalepart bør opprettholde og utvide mulighetene for studerende hjemmehørende i et annet nordisk land til å studere og avlegge eksamen ved dens læresteder. I størst mulig utstrekning bør deleksamen avlagt i et annet nordisk land kunne anerkjennes og medregnes ved slutteksamen i et annet nordisk land. Økonomisk støtte fra hjemlandet bør kunne ytes uten hensyn til i hvilket land studiene finner sted.

Art 10. Avtalepartene bør samordne slik offentlig anordnet utdannelse som tar sikte på å gi rett til særskilt yrkesutøvelse. Denne utdannelse bør så vidt mulig gi samme rett til yrkesutøvelse i alle nordiske land. Det kan likevel stilles krav om slik tilleggsutdannelse som nasjonale forhold måtte tilsi.

Art 14. Avtalepartene skal søke å bevare og ytterligere utvikle det fellesnordiske arbeidsmarkedet etter de retningslinjer som er trukket opp i tidligere avtaler. Arbeidsformidling og yrkesveiledning skal samordnes. Det skal være fri utveksling av praktikanter

(Helsingforsavtalen i Lovdata)

Gymnasavtalen

- Overenskomst mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige om nordisk utdanningsfellesskap på den videregående skoles nivå (allmennfaglig og yrkesfaglige studieretninger):

Art 1 Adgang til utdanning:

Partene forplikter seg gjensidig til å gi personer som ønsker videregående opplæring adgang til sine lovregulerte allmenn- og yrkeskompetansegivende utdanninger på den videregående skoles nivå på samme vilkår som partenes egne statsborgere [..].

Art. 4 Godkjenning av gjennomført utdanning:

Utdanningssøkende som har mottatt eksamensbevis, fagbrev, svennebrev eller annen form for kvalifikasjonsbevis som dokumenterer at de har gjennomgått en lovregulert utdanning på videregående skoles nivå hos en annen part, har rett til å søke om opptak i hjemlandet til de samme videreutdanninger som de kan søke om opptak til hos den part som de har fått sin utdanning hos på den videregående skoles nivå.

Art. 5 Godkjenning av delvis gjennomført utdanning

Personer som ønsker videregående opplæring, og som på tilfredsstillende måte har gjennomgått en del av sin utdanning på den videregående skole nivå hos en av partene, har rett til å få denne delen godskrevet dersom utdanningen fortsettes hos en annen part, forutsatt at det fra den avleverende utdanningsinstitusjon foreligger attest for den utdanning som er gjennomgått.

(Gymnasavtalen i Lovdata)

Vedrørende formålsparagrafen

Utvalget skriver at de ut fra sitt mandat ikke forslår innholds- eller formuleringsmessige endringer. Foreningen Norden vil imidlertid oppfordre departementet til å benytte muligheten til å ta Norden inn i § 1-2 Formålet med opplæringa (forslag til tillegg i kursiv): «Opplæringa skal utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven, det nordiske kulturfellesskapet og den felles internasjonale kulturtradisjonen vår».

Vedrørende inntak til videregående opplæring og godkjenning av utdanning.

Utvalget nevner at ustemt forhold mellom forståelse av lovtekster og det juridiske innholdet kan medføre feiltolking og ulik behandling av enkeltpersoner. Foreningen Norden og Nordisk ministerråds informasjonstjeneste Info Norden har tidligere gjort Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet oppmerksom på at ulike fylkeskommuner har tolket Gymnasavtalen ulikt, hvilket har ført til forskjellsbehandling av søkere/elever. Dette har omhandlet både adgang til videregående opplæring for søkere fra Norden og godkjenning av hel eller delvis videregående utdanning fra Norden. I august 2018 skrev Utdanningsdirektoratet en tolkningsuttalelse for å oppklare usikkerhet og motvirke ulik fortolkning av krav til folkeregistrering i området søkeren søker opptak, altså knyttet til Forskrift til opplæringsloven Kap 6: Inntak til videregående opplæring (Regelverkstolkning, Udir 03.08.2018).

Foreningen Norden ønsker å presisere overfor Kunnskapsdepartementet behovet for å påse gjennom regelverket at Gymnasavtalen blir tolket likt over hele landet og på samme måte blir fulgt opp. Vi oppfordrer derfor til at Gymnasavtalen inkorporeres i den nye opplæringsloven, for å sikre like rettigheter og muligheter for borgere i Norden (også jf Helsingforsavtalens artikkel 2 og 6 om likebehandling ved utforming av lover).

Vedrørende rett til kvensk og finsk, samt samiske språk

Foreningen Norden støtter Språkrådets anbefaling om at «retten til å få opplæring for kvenske og norskfinske elever ikke skal begrenses til Troms og Finnmark, men skal gjelde i hele landet», samt at «retten til kvensk eller finsk i videregående skole også forankres i opplæringsloven». Vi oppfordrer departementet til å utrede nærmere en eventuell utvidelse av rettighetene, slik utvalget skriver at bør gjøres.

Angående samisk er Foreningen Nordens erfaring at mangel på læremidler på de samiske språkene en stor utfordring, og dette er et hinder i styrkingen av samisk språk og kultur i Norden.

Vedrørende skolebibliotek

Foreningen Norden slutter seg til aktører som ytrer motstand mot å erstatte skolebibliotek med bibliotek. Gjennom vår skolerettede virksomhet ser vi at mye engasjement for, ressurser til og formidling av nordisk litteratur og kultur ligger hos skolebibliotekarene. Å ha deres kompetanse, i tillegg til litteraturen, i nær tilknytning til skolen er etter vår mening vesentlig for å sikre elevene undervisning om Nordens språk, kultur og samfunn, slik Norge er forpliktet til gjennom Helsingforsavtalens artikkel 8.